SAVING PRIVATE NORWAY

Norge elsker reality, men har ofte et litt merkelig forhold til virkeligheten.

I disse dager når (noen) norske soldater sier at det å gå krig gir et større kick en sex, sier forvarminister Faremo at vi må tenkte "gode etiske tanker" rundt det å drepe.

Tv-bildene ruller med stadig større hastighet over flatskjermene.

Et øyeblikk skytes en soldat, i det neste ligger spraytan-brune Barbiedukker og zipper tequila ved poolen sammen med noen like brune muskelhunks og snakker om ingenting på det überintelektuelle Paradise Hotel...

Yes, noen klatrer i fjell eller leter etter mat på øde sydhavsøyer, og andre ligger i den røde ørkensanden med kamuflasjedress og er så dyktige at de treffer en antatt talibaner fra 2796 meters avstand i kampen mot terror

- og hele tiden går kamera, for det er det det handler om.

Være synlig, være en som regnes med - få et kick...

For når livet blir for godt, for trygt - kan det oppfattes som kjedelig.

Vi vil teste grensene, finne utfordringer - opp på fjelltoppene, ned på dypet - inn i skrekksonen som heter krig, selv om norske politikere har problemer meg å uttale ordet. KRIG.

Og etterpå - i skyggen av krigen - i etterdønningene av drønnet fra granater og klasebomber sitter soldatene igjen, med sønderslåtte nervesystem - uten nettverk - takk til deg - men vi har annet å tenke på, sier systemet, de som ba deg reise ut på dette oppdraget...

Jeg sier ikke at alle som reiser ut i krigen er noen unge kvikkaser som vil oppleve et kick, men vi vet at noen er slik, det har de siste dagene vist...

SAVING PRIVATE NORWAY er en parafrase over en kjent amerikansk film.

For Norge blir stadig mer privat, vi vil ikke være med på dette, ikke dette, eller dette.

Vi vil ikke ha rødt og grønt, vi vil ha blått og enda mørkere blått.

Solidaritet er et gammelt ord som klinger av vams, fotformsko og 68, vi vil verne om det norske, men lever som amerikanere.

Men der USA er et sammensatt land og er verdensmestere på å integrere nye landsmenn, holder vi oss for ørene og sier - la la la la, vil ikke høre!

Mine foreldre og besteforeldre sa alltid:

Å, dere unge som ikke har opplevd krig, dere aner ikke hvor priviligerte dere er!

Vel, nå opplever vi krig, vi er i krig.

Men de folkevalgte politikerne makter ikke en gang å si ordet.

Kaller dette skrekkscenariet for et humanitært oppdrag.

Kan noen redde denne private satilitten av et land, eller skal vi bli liggende ved swimmingpoolen med en drink i hånden...?

Men så lenge tv-kameraene går, så lenge vi har nok olje og selvbruningskrem er vel alt i sin skjønneste orden?

Bildet over?

Samedame og kebab.

Vel, vi er på vei.

Men hvor?

Vi må velge å tro i riktig retning, ellers er ikke livet til å holde ut.

Men at skipet synker, vet vi - og de som styrer sier at livbåtene er mange og trygge nok.

Og nå har vi det så bra som ikke ikke våget å drømme om på 90-tallet...

Bare synd at velstand ikke var det kicket vi trodde det skulle bli...

Veldig synd.

Så når virkeligheten blir for blass tyr vi til noe som heter reality...