Jeg føler for litt digital avrusning.
Nå. Jeg har iPhone4, Mac, iPod Touch, stor Mac hjemme, trådløst nett.
Jeg har 1500 venner i cyberspace, jeg er alene her jeg sitter og skriver.
Det mennesket jeg lever med har gått på jobb, katten, vel - ikke særlig snakkesalig.
Høsten skrur nakketak på hagen, bare noen ringblomster lyser solgult.
En gjenglemt rabarbra strutter nede ved komposten, vil bli pai, suppe eller whatever..
Jeg har ingen konkrete tekster jeg skriver på for øyeblikket, jeg er i en slags tenkeboks.
Vaker et sted mellom stille tanker og halvgode idéer...
Er egentlig litt lei teater, mitt eget yrke, det eneste jeg kan.
I går traff jeg en bekjent på gata som sa:
Herre Gud så aktiv du er for tiden!
Er jeg? spurte jeg, det føles ikke slik...
På Facebook, sa den bekjente...
Å ja, Facebook, ja ja, det er jo mest for gøy.
Så nå sitter jeg altså her og tenker tanker om digital avrusning.
Tenker at jeg kanskje har fjaseblogget litt i overkant.
Lagt ut et bilde for mye, skrytt litt for mye av min egen fortreffelighet
- vært litt netthore i det siste.
Ja, det er mye mulig, hm...
Men så tenker jeg på Knausgård, som skriver 6 bøker om seg selv.
På at vi lever i en tid av intim terror, at alle de nye verktøyene vi har fått gjør oss mindre kritiske til hva vi legger ut på nettet, at jeg blir litt kvalm av meg selv her jeg sitter.
For hvem bryr seg om at jeg skal på min første tur til New York, eller at prøvene på mitt nye teaterstykke går fint - se der ja, nå er jeg i gang igjen, ha ha....
Men i går, på gaten, da jeg traff dette mennesket jeg kjenner litt, dreide jeg samtalen i en litt uforutsigbar retning, jeg sa:
"Man må gjøre noe mens man fremdeles lever!"
Mennesket så på meg, tok en pause, lo en liten difus latter.
Som om jeg hadde sagt noe utenfor de vanlige smalltalk-reglene...
Ja, ja - sa mitt fjerne bekjentskap og pilte inn i et bakeri...
Vel, i all tid har mennesker lagt igjen spor etter seg.
Risset i stein, malt på vegger og tak, skåret i tre, tagget - og nå altså, digitale spor.
Jeg sitter plutselig her med en lengsel etter menneskemøter, gamle håndskrevne brev med silkebånd, telegrammer, en pakke du må hente på posthuset, en brevdue, nå ja...
For hva blir igjen etter oss?
Noen milliarder feriebilder uten eier som surrer rundt i cyberspace?
Tekstmeldinger og mailer som lagres et sted vi ikke vet noe om?
Facebook-statuser og digitale sukk om islam og fremmedfrykt?
I går plukket jeg opp en kastanjenøtt utenfor Jacobs kirke.
En vakker brun nøtt, silkemyk som menneskehud, et barnekinn...
Jeg stakk den i jakkelommen, jeg vet ikke hvorfor...
Men på en eller annen måte var denne lille handlingen som et slags vendepunkt.
Mot hva?
Jeg vet ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar