HAT

Jeg er ikke redd for så mye, kanskje bare en ting - hat.

Eller redd? Jeg stiller meg undrende til menneskers hat.

Hvem og hva hater vi? Hvorfor?

Redsel og uvitenhet er de største produsenter av hat.

Det er enkelt å hate det vi ikke vet noe om.

Man kan hate lever i fløtesaus uten å ha smakt det.

Man kan frykte islam uten å vite noe som helst om islam eller muslimer.

Jeg kjenner få muslimer, og jeg vet svært lite om islam.

Vel, jeg er ikke et slikt menneske som tenker, oj, der kommer en muslim, nå må jeg passe på å være blid og inkluderende, men jeg vet at det finnes et menneske bak tekstilene, like mye som det finnes et menneske bak en FRP-bart eller et dansebandkostyme...

Jeg har strevd meg fram til følgende standpunkt; et menneske er et menneske, punktum.

Men jeg vet også at ikke alle mennesker er hyggelige, og jeg behøver ikke like alle.

Og jeg er ikke lenger avhengig av at alle skal like meg.

Jeg er spiss i kanten, stor i kjeften - skyter fra hofta - ofte.

Hat som fenomen opptar meg.

Mormor hatet alle tyskere, de var "ikkemennesker"

- på grunn av krigen, jeg skjønner jo det.

Min venns mor hater "svartingene" - fordi de kommer hit til landet vårt og stjeler jobbene fra gode nordmenn og skummer fløten av vår velferd.

Det faktum at det ikke er en eneste etnisk norsk som kommer hjem til henne via hjemmehjelptjenesten synes ikke å tikke inn i den gamle kvinnens hatefulle sjel.

Men for all del, hun er en hyggelig gammel dame som ynder å fortelle hvordan forfedrene hennes utvandret til USA og slo seg opp som foretningskvinner og menn der borte...

At de reiste fra det fattige gamlelandet til dyrkbar matjord og endeløse kornåkre.

Mennesker evner svært sjelden å se sammenhenger, trekke tråder, og historien kjenner aldri seg selv igjen - vi går på den samme smellen gang på gang...

For 33% av Norges befolkning utvandret til USA i løpet av årene 1830 til 1910, det er veldig mange, og de har formert seg, bor der fremdeles, noen av dem er umoralsk rike og norskere enn den norskeste nordmann. Har nesten et nazistisk forhold til lefser, får i kål og norske fokedrakter - snakker et gammelt antikt norsk, hører på Bjøro Haaland og danser pols og reinlender, har bygd kirker og gudshus, flagger stadig med nystrøkne flagg, kaller et av stedene sine for Little Norway - ikke noe galt i det - men se noen sammenhenger, sier jeg til den gamle kvinnen som hater disse "fremmede som bare kommer og tar for seg" - men nei...

Nå har Sverigedemokratene kommet inn på tinget i vårt naboland, og FRP øker stadig i oppslutning her hjemme.

I Frankrike og Belgia er det kommet forbud mot heldekkende religiøse plagg, og frontene blir stadig hardere der paranoiaen skrur nakketaket på verden...

Og soundtracket, Bjøro Haaland som synger:

I love norwegian country, and the sound of your guitar!

Vel, jeg trodde gitaren var spansk.