SAVN

Ofte, når jeg våkner om morgenen, er det første jeg tenker;

Hvordan er været i Paris i dag? Er det regn, eller skinner solen?

En av mine venner sa forleden:

Du har visst fått den derre byen på hjernen?

Ja, jeg har det.

Paris har, med all sin krakkelerte og sprukne ferniss satt seg i blodet mitt.

Jeg har sagt det før.

Den byen får meg til å føle at jeg er midt i verden.

I noe som kan minne om fokus, geografisk og kulturelt.

Ja da, mange av dere hater det når jeg rakker ned på Norge her på denne bloggen, vel, jeg skal rakke litt i dag også, så bare logg deg ut om du ikke gidder lese mer.

Så debatten om Norges "bidrag" i Afghanistan på NRK i går

- og tenker - så redde vi er for ord i Norge, presise ord, de rette ordene.

Ord som er comme il faut i debatter og i pressen.

For, og her kommer det - å kalle innvandrere for "kjeltringer" er ok, kalle noen asylsøkere for "kriminelle lykkejegere" passerer, men å kalle det vi holder på med i Afghanistan for krig sitter langt inne hos politikerne. At Siv Jensen er god til "å sette bjelle på katten" skal hun ha - når ord er presise, når de ikke er ulne og difuse, vet vi alle hva vi har å forholde oss til...

Men om jeg var forsvarsminister, om jeg hadde sittet i denne debatten i går og hørt soldater og veteraner berette om sine opplevelser, om mangel på ansvar og ettervern - vel, jeg ville ha kastet kortene og fratrådt min stilling.

At politikere lukker øynene for "gyldne fallskjermer" i næringslivet er en ting, men at man lukker øyne og ører for en soldats historie på direktesendt fjernsyn er langt mer alvorlig.

For det er eh og ah, det er ulne ord og vendinger, aldri direkte tale.

Jeg blir så provosert!

Paris, Frankrike?

Frankrike er et mye hardere, mer følelsesløst regime enn Norge.

Det er NEI til heldekkende hodeplagg, det er en stram asylpolitikk, det er steinhard justis mot opprør og terror - det er sink or swim.

Og - du kan si hva du vil om Sarkozy, men det er reine ord for pengene...

Jeg er slett ikke enig i alt som bestemmes i Frankrike, men det bestemmes i alle fall noe.

Frontene er harde, de svakeste taper, og de sterke vinner, og i Norge vil vi ikke ha det slik, og det er ok. For Norge slår seg på brystet med sitt humane og empatiske hjerte...

Men det er ikke særlig humant å ikke ha en plan for tusenvis av veteraner som sitter igjen etter en hard tørn ved fronten. Som kommer hjem til venner med utdanning og flotte jobber, der de selv har traumer og må re-starte livet sitt i godt voksen alder.

For det eksisterer ingen kontrakt som heter "om du gjør dette for oss, så gjør vi dette for deg som takk for at du våget livet ditt" - bare taushet eller ulne ord...

Men, til du som gikk frivillig ut i krigen.

Hva trodde du egentlig?

Vel, jeg hadde tenkt å blogge litt om Paris.

Slik ble det ikke, jeg sporet av...

En digresjon til

- jeg har et svakt minne av Grethe Faremo på tv med kassegitar.

Hun sang så vakkert, en vise fra Setesdalen, tror jeg det var.

Da var hun på sitt beste, syng mer fru minister...