UTSIKT FRA ET VINDU

Jeg har sluttført tre teatermanuskripter det siste året.

Jeg har sittet ved et vindu i Paris og stirret inn i skjermen på min venn Mac.

Jeg har gått lange tenketurer, jeg har tvilt, jeg har strevd.

Nå er brønnen tom, for å være litt pompøs.

Å skrive er noe av det minst glamorøse som finnes.

Du blir folkesky, sær, skvetten, en einstøing som ikke tåler lyden av mennesker.

Det er lenge siden jeg etablerte mitt isflak i Paris hvor jeg kan sitte i fred uten å belaste den jeg lever sammen med.

Selv katten blir sur og gretten når jeg skriver.

I Paris kan jeg trekke hatten nedover ørene, slå frakken rundt meg.

Gå i dagesvis uten å snakke med noen, ikke møte noen kjente.

Det er en god følelse når man skriver.

Nei, det er ikke snakk om tristesse, dette er selvpålagt ensomhet.

En flukt fra støy, fjernsyn og andre trivialiteter.

Men Paris-metropolen ligger der, jeg kjenner en del mennesker der.

Jeg kan ta en telefon, treffe mine venner, spise middag, shoppe, se, ta en elvetur med båt, ta toget opp til Normandie. Paris ligger midt i Europa, midt i verden.

Jeg elsker utsikten fra mitt høye vindu i Paris.

Utsikten her hjemme er jeg ikke så sikker på lenger.

Dette trygge landet, dette livstrøtte, forknytte, mette og selvgode landet.

Menneskene som ikke smiler, som går med nedslått blikk, så rike, så misfornøyde.

Dette rike landet, med lavest rente, lavest arbeidsledighet i Europa.

Med olje og gass, men som tross dette lar over 100 narkomane dø på gaten hvert år fordi det strider mot vår etikk å gi dem det de trenger, narkotisk stoff i en overgangsperiode, for så å sluse dem tilbake i livet. It all comes down to money, er refrenget her.

Hva gjør du for tiden, tjener du nok penger?

What's in it for me? Skjønner?

Nei, jeg sier ikke at alt er fryd det jeg ser fra mitt vindu i Paris, slett ikke.

Her er grell fattigdom side om side med vulgær rikdom, fremmedfrykt, opptøyer i drabantbyene osv. Men Paris har en vennlighet over seg, en kode, et lim som holder menneskene sammen. Det kalles høflighet, sidesyn for et menneske du går forbi på gaten.

Øyekontakt, et smil fra en fremmed, et øyeblikk av erotisk ladning på en buss, noen som ser deg rett i øynene, en gjenkjennelse, en følelse av å høre til...i verden.

Oslo?

I dag smilte jeg til en gammel dame i matbutikken.

Hun stirret på meg et øyeblikk, trykket vesken tettere til kroppen, pilte avsted.

Jeg syntes hun så så gammel og trøtt ut, jeg ville bare vise litt vennlighet.

Jeg så henne hinke oppover gaten som en grå katt.

Og jeg sto igjen med en usigelig tristhet...

Nå, som vi har det så fint.

Hvorfor er vi ikke lykkelige da?

Jeg får henne ikke ut av tankene, en redd gammel dame i duegrå kåpe.

På vei hjem til den trygge ensomheten i verdens beste land.