EVERYTIME I WEAR A BURKA I GET NO ATTENTION!

NORGE har blitt et lite USA, om vi ser bort fra integrering av mennesker fra andre kulturer enn vår egen, nei, jeg snakker ikke om svensker - som holder store deler av Norge i gang.

Jeg snakker heller ikke om polakker, ikke om dansker, finner, eller kinesere for den saks skyld, jeg snakker om muslimer.

Tidligere i sommer gjorde jeg et eksperiment med tekstiler.

Vi vet jo alle at klær skaper folk.

Kler du deg i filler eller blådress, måten du blir behandlet på skifter i takt med outfitten.

Jess baby, dette vet vi.

Tar jeg på meg den flotte dressjakken, mine italienske håndsydde boots, en mørk bukse og en hvit skjorte kan jeg gå inn på teppene de fleste steder, jeg får et bra bord på de fineste spisestedene, men om jeg sjokker rundt i ei slapp grå treningbukse, en hettegenser og Adidias, og dekker øynene med mørke solbriller er ikke dørene like åpne....

Som sagt, jeg gjorde et eksperiment, jeg kledde på meg et heldekkende muslimsk kvinneplagg og vandret ut i gatene.

And baby, everytime I wear a burka, I get no attention!

Og, det var en helt egen følelse å ta 20-bussen iført disse tekstilene.

Gå nedover Bogstadveien i ensom majestet, for det er svært få muslimske plagg å se på de kanter av byen. Kjøpe litt fransk ost i den snobbete ostebutikken, gå inn på Zara og kjøpe tre boxershorts og en herreskjorte, jo da...

Jeg gikk gjennom Slottsparken med en stor boblende latter, gikk inn på en kafé, vippet av meg habitten og ble mitt eget jeg igjen.

Gikk til disken og bestilte en dobbel cortado, leste avisen.

Mitt lille "muslim moment" var over, jeg var blitt synlig igjen.

Jo - klær skaper folk.

Og fordommmer.

Det er av den grunn jeg nødig går i samedrakten min om kvelden i Oslo, selv om jeg er same god som noen.

Men hvem orker å høre the high pitched sound of "Sami Ædnan" i timesvis når man går ut for å ta en øl i fred eller ro, eller å få spørsmålet: "Hvor mange reinsdyr har du i banken?"

Men det var befriende deilig å være muslim en time en ganske vanlig dag i Oslo.

Jeg var ingen, jeg hørte ikke til, jeg var usynelig.

Nesten som å være i eksil.