HVEM ER VERDIG VÅRE TÅRER?

Så kom regnet, regnet over Pakistan.

Hus driver som fyrstikkesker gjennom gatene, døde barn flyter som tøydukker i det brune giftige vannet, sår gråt, hyl og desperasjon...

For et år siden, under katastrofen som rammet Haiti, gikk Norge av skaftet.

Folk skrek seg hese på Twitter og Facebook, artister sto tårevåte på fjernsyn og samfunnsbarometeret Ole Paus stenograferte hastepoesi a la "jeg ser på deg med innsiden av hjertet" - det var da, det var Haiti - nå er det Pakistan, et muslimsk land.

Og Norge er mistenkelig stille, selv på Facebook er det stille...

For lidelser og katastrofer i muslimske deler av verden har ikke samme virking på oss nordboere, individualistene som selv velger hvem vi vil gråte for...

Og Norge gråter ikke for Pakistan i disse dager selv om vi burde være Pakistan stor takk skyldig. Uten den pakistanske befolkningen i Norge ville Norge stoppe opp i morgen.

For i Norge er det pakistanerne (selvfølgelig andre folkegrupper også) som kjører trikken, bussen, taxiene, og det er pakistanerne som sitter i kassa på Rema og Rimi, som tar seg av bestemødrene våre, ja, lista er lang...

Under Haiti-ukene spurte jeg på denne bloggen:

Hadde nordmenn hatt samme engasjement om en lignende katastrofe hadde skjedd i et muslimsk land?

Mange ble sure på meg, mente jeg ikke kunne sammenligne jordskjelvet på Haiti med de muslimske bråkmakerne i den delen av verden.

Og elleve mennesker slettet meg som venn på Facebook.

Vel, jeg stilte et spørsmål for et år siden.

Nå vet jeg svaret.

Det er som forventet.