Jeg er mann, jeg er ikke kvinne.
Jeg er opptatt av kjønnsroller.
Fra starten av, ved Perleporten (les opptaksprøven til teaterskolen)
møtte jeg kjønnsrollenes trange forutsigbare rom.
"Men du er jo ingen Hamlet!" sa juryen.
Nei, jeg var ingen Hamlet slik teateret stort sett ser den danske prinsen.
Ok, jeg var ikke spesielt maskulin som ung, heller ikke i overkant feminin.
Jeg sto med hatten i hånden, så de "pene" gutta seile inn på skolen, noen av dem ble aldri skuespillere, de ble programledere i barne-tv etc, men what the fuck, det begynner å ligne på et liv noen tiår senere. Jeg har stått på scenen i 35 år, jeg klager ikke.
Når teateret som vesen slår seg på brystet, når det skal fortelle verden om sin egen viktighet, sies det ofte i festtaler at teateret skal speile samfunnet, teateret skal gå foran, teateret skal våge der andre ikke tør.
Vel, fine, store ord alt sammen.
Jeg tror ikke teater skal speile samfunnet eller virkeligheten.
Jeg tror teateret skal forstørre og spisse virkeligheten, for teater er teater og ikke virkelighet.
Men teater må også ha et element av gjenkjennelse, identifikasjon, treffe en klangbunn hos publikum. Ellers er det ikke noen vits med teater.
Hvert eneste år på disse tider tenker jeg "orker jeg gå på enda en sesong" av de skrå bredders tristesse? Vel, det er ikke bare trist og leit, men øyeblikkene av glede blir stadig sjeldnere, og det var så mye lettere å spille teater før, den gangen jeg ikke visste så mye om det!
Men altså kjønnsroller, jeg skriver meg helt vekk fra det jeg skulle skrive om.
For tiden skriver jeg på et nytt show. Det skal hete:
JUST ANOTHER FUCKING DIVA QUEEN!"
Og om jeg blir ferdig skal det ha premiere i februar neste år.
Og denne gangen tenker jeg å gå ut på scenen som kvinne, være en liten diva queen med parykk og paljetter, det har jeg aldri prøvd.
Være et rappkjefta kvinnemenneske som synger litt tacky sanger og herjer med det meste.
For kjønn, roller, det meste er sementert.
Jeg får aldri spille Nora eller Hedda (ha ha) på National eller i Mo i Rana for den saks skyld.
Så kan Kate Pendry sette på seg skjegg og blådress å være Johnny Johnsen, så kan da vel jeg putte litt vatt i bh'n og hoppe i gallakjolen?
Så i dag har jeg vært i horestrøket her i Paris og kjøpt en sinnsvak afroparykk, et tonn med paljetter og fjær - en absurd handletur rett og slett.
Nå er det bare å stable seg opp på de høye hælene.
Ja, og så teksten da.
Jeg er godt i gang, og det er mye å ta av.
FUCK THEM IF THEY CAN'T TAKE A JOKE!
Men først er det litt filming i Varg Weum, og en flott rolle på Nordland Teater.
Som mann, jeg bare nevner det for sikkerhet skyld.
Sånn, nå får det være nok selvopptatt bloggbabbel for i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar