SIN EGEN SKYGGE

Idag har jeg lyst til å hviske et gammeldags og lite brukt ord.

Takk.

Takk for tingenes tilstand.

Takk for at alt det som det var så lenge til - er nå.

Takk for at man makter synet av sin egen skygge, som fremdeles tegner seg i lav kveldsol.

Takk for alle planer som var forgjeves, at veien ble som den ble, og at sikten framover fremdeles er god, beina bærer og humøret stiger.

Sommeren er overlevd, huden er brun, fremdeles noen fridager, Paris, snart.

Jeg og Mac'n på kvisten, litt tekstsnekkeri før den døde linjen inntreffer.

Vi skal nok få det til denne gangen også...

Snart er det prøver, premierer, forpliktelser og angst for ikke å strekke til.

Men ikke i dag, i dag er jeg full av takknemmelighet over tingenes iboende godhet.

Jeg orker ikke en gang ergre meg over all misbrukt tid.

Alle søvnløse netter, sure dager og oppstøt.

Alle hvileløse mil av utilstrekkelighet.

I dag er en fin dag.

Kan du ikke merke det?

Her den kommer mot deg...

Selv min egen skygge har et snev av - tja - poesi er vel kanskje litt i overkant...