EN GRÅ HIMMEL AV MULIGHETER

Tidlig morgen i Paris.

Jeg sitter ved vinduet med kaffe og sigarett.

Ser ut på en grå himmel som i følge værmeldingen skal sprekke opp, og dagen skal bli varmere enn i går, ca 29 grader. Jeg har ikke noe å skrive om, så jeg skriver, det er det eldste og eneste forfattertrikset som funker. Skriv deg i gang om morgenen.

Vel, i går skrev jeg mange sider på det jeg er her for å skrive, men, ja...

Å skrive for teater, som jeg gjør, er en ensom og rar ting.

Når du står på scenen, som jeg også ofte gjør, får du responsen med en gang

- du merker når du stinker, og du senser når det fungerer.

Tekst sitter du alene med, du er din egen dommer, konsulent og dramaturg.

Og - det første jeg gjør hver morgen er å lese gjennom det jeg skrev dagen før.

Noen ganger stinker det du trodde var bra, mens ting du trodde bare var fyllmasse og nødvendige transportscener står fram som det beste.

Det er til bli sprø av.

Ja, så her sitter jeg da, og skal ta fatt på dagens økt med mitt trettende? teaterstykke.

Jeg som overhodet ikke hadde planer om å skrive dramatikk, nei, det var poet jeg ville bli.

Skrive vakre dikt, sånn som Kolbein Falkeid eller Rolf Jacobsen, men de stakkars diktene ville ikke det jeg hadde håpet på, og forlagene satte, takk Gud, en stopper for denne framtidsdrømmen. Gyldendals konsulent skrev siste gang jeg sendte inn en samling:

"Det er ikke slik at alle mennesker MÅ skrive..."

Vel, ordet "må" var ikke uthevet i store bokstaver, men det føltes sånn ved postkassen den gangen for hundre år siden.

Men han skrev også noe som jeg ikke tok notis av før mange år senere, han skrev:

"skriv om noe du vet noe om..." - og teater, det vet jeg noe om, så...

For en teatertekst er ikke bare ord på papir.

Den er luft, pauser, nesten som en obduksjon av tematikken.

Du åpner, du undersøker, du syr igjen såret og sletter sporene etter deg.

Så er det opp til regissør og skuespillere å løfte teksten opp fra papiret.

Og ofte finner disse menneskene en gjenglemt saks eller skarp kniv som kirurgen har oversett i sin iver - og ingen ting gleder denne mer der han sitter på premieren og svetter foran sitt eget nederlag. Ja, skrive for teater er en merkelig og flott ting.

Se der ja, nå ble jeg straks i bedre humør.

Himmelen utenfor er fremdeles like grå, og Paris er ikke riktig våken ennå.

Jeg setter på en kanne kaffe til i beste Knausgård-ånd og stiger til verket.