FRA ET VINDU I PARIS

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at alt er mye bedre alle andre steder.

Men jeg forfekter stadig at jeg tror det er klokt å nullstille seg fra egne vegger, tak, bokhyller, den mugne hannkatta som ligger og gnurer i sofakroken, komme ut, se noe annet.

Gresset er ikke grønnere, men det er annet gress, og støyen er ikke så ensporet som hjemme,den er mer sofistikert og sammensatt - det må det være lov å si?

Jeg får ofte kritikk for at jeg kritiserer mitt eget fedreland her på denne bloggen, vel.

Noen skriver til og med "om alt er så jævlig i Norge, så flytt da, for faen!"

Nei, jeg tenker ikke flytte, men jeg tar meg den demokratiske retten det er å protestere mot ting jeg ikke liker, ting som suger.

Akkurat nå suger nordmenns mangel på empati for katastrofen i Pakistan, men det skrev jeg om i går, så det skal jeg ikke plage deg med...

En del "vittige" mennesker sier ofte at Norge er et land for spesielt interesserte.

Det tror jeg ikke, men jeg tror Norge er et spesielt land, et lite reservat i utkanten der globusen runder mot polpunktet. Vi er et forknytt lite folk, litt engstelige, skeptiske til nye ting, vi holder hardt i vesken og lommeboken, vi liker ikke å sløse.

Vi liker å være sånn akkurat passe. Vi vil ikke stikke oss ut.

Når vi bygger noe, bygger vi det akkurat litt for lite.

Vi bygger tog som går litt raskere, vi bygger veier som er littegrann bredere, flyplasser som er for små den dagen de åpner osv...

For å slå på den store trommen er lite norsk, litt vulgært, og ikke minst vågalt.

Men det er noe med lufta i Norge, den friske lufta som river deg i nesa når du lander på Gardermoen. Selv om de fleste av oss som reiser en del vet at all høflighet og vennlighet opphører så snart du setter foten på norsk jord.

Fra å ha vært et individ i Frankrike noen uker forvandles du til et stykke luft.

Ingen ser på deg, aller minst i øynene, du møter bare disse tomme kublikkene.

Selv når du faller om på gaten skal det mye til før noen strekker ut en hånd, for du kunne jo bare være en fyllik eller narkoman...

Det vi er reddes for i Norge i disse dager er terror.

Og, jeg undrer, om terroren slo til, ville vi holde sammen?

Ville vi hjelpe hverandre?

At 17 millioner mennesker er på flukt fra flommen i Pakistan i skrivende stund rører oss ikke i nevneverdig grad.

At ingen reiser seg for en svak gammel dame på bussen her hjemme bryr vi oss heller ikke om...

Hva bryr vi oss egentlig om her hjemme?

Oss selv?

Jeg er ikke så sikker på det engang...