En scenetekst er ikke som andre tekster, en dramatisk scenetekst skal ikke bare leses høyt i rommet, den skal opp fra papiret, løftes, spilles av levende mennesker eller karakterer om du vil. Og mennesker sier ikke alt med ord, du må legge til kroppsholdning, mimikk, fakter og stemmevalør - derfor kan heller ikke en dramatiker fortelle alt. Om han/hun gjør det er det ikke plass for skuespilleren, så enkelt, så vanskelig.
For mennesker sier ikke alt, og ofte mener de noe annet enn det de sier.
Meningen ligger ofte bak ordene, og de fleste mennesker lyver.
Andre igjen er ordknappe, kanskje helt tause. Det er disse som har mest på hjertet, noe de svært gjerne vil fortelle. Og jo mer pratsom fortelleren/forfatteren er, jo mer står ordene i veien for fortellingen. Det har tatt meg ti teaterstykker å forstå dette, men det har også gjort det lettere for meg å stryke i teksten, skalle av, gi de største darlingene et nakkeskudd.
En av de viktigste dagene i en dramatikers arbeid er leseprøven, det å høre en tekst lest høyt i scenerommet for første gang.
Alle skavanker, hull og brister kommer opp i lyset, men det du trodde var dårlig kan plustelig fremstå som det beste, det sterkeste. En enkel setning kan bli mettet av handling, mening, humor eller sorg - det å høre skuespillerne lese teksten for første gang er et grøss.
Jeg er ikke, og har aldri vært på "barnet forlater redet-stadiet" - jeg har et usentimentalt forhold til egne tekster. Jeg er skuespiller selv, og jeg kan irritere meg over ting jeg selv har skrevet når jeg en sjelden gang spiller i mine egne stykker - som jeg gjør nå.
Jeg mener faktisk at dramatikere mye mer burde spille i sine egne stykker, ikke bare være fjerne gubber som sitter inne i skogen i en hytte og skriver.
Jeg mener også at skuespillere burde skrive mye mer enn de gjør.
For skuespillere er oppkommer av idéer, kreative mennesker som stadig finner nye veier inn i en tekst, veier som forfatteren ikke har ant noe om når han har knotet ned replikkene i sitt ensomme lønnkammer.
Jeg husker selv når jeg brøt gjennom lydmuren og satte meg til tastaturet og skrev mitt første teaterstykke. Det var en barriere, for det å skrive dramatikk var noe fint og veldig vanskelig.
At jeg hadde jobbet med teater over et halvt menneskeliv veide ikke tungt, jeg følte meg som en novise i ukjent farvann.
Og selv i dag har jeg problemer med å ta det store tunge ordet "dramatiker" i munnen.
Jeg skriver litt, sier jeg, sånn litt på si.
Å se en tekst løfte seg fra papiret er det fineste av alt.
Jeg opplever det i disse dager, igjen.
Jeg gleder meg allerede til motoren begynner å ruse igjen, og at en ny historie er på gang.
For en tekst kan ikke presses fram, du må bare sitte musestille å vente.
Men når personene dine begynner å snakke, er det bare å la fingrene gli over tastaturet.
Nei, det er ingen myte.
Og etterpå aner du ikke hva som skjedde.
Du leser og himler med øyenene.
For det med dramatikk er som livet selv, du vet aldri hva det mennesket som sitter foran deg kan komme på å si. Vet du det, vel - slike tråkige personer ryker ut i første redigering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar