AMANDA

I går kveld feiret norsk film seg selv, som seg hør og bør.

Norsk film går så det suser for tiden, premierene står i kø utover høsten, og kvaliteten har aldri vært bedre, ble det sagt fra scenen i Haugesund mer enn en gang i det støyende showet.

Men der filmene stadig blir mer fokuserte, temaene mer spisset, blir Amandashowet stadig mer plastikk og ja, show.

Ja da, vi fikk et vakkert tilbakeblikk på Pål Bang Hansens store livsverk.

Vi fikk noen øyeblikk av glede og alvor da Margareth Olin sto på scenen i all sin såre enkelhet og takket folket for prisen for beste film.

Men da æresprisvinner Henny Moan begynte å snakke om fred i verden fikk kontrollrommet nok, "få dama av scenen!" liksom

- hvorpå programlederen kom ilende og sa:

"Å, så fint Henny, men fred på jorden kan vi snakke om etterpå, gjerne i hele natt!"

- og Henny er en dreven dame som alltid går på stikkord.

Men hva var det som hastet så veldig?

Jo - reklamen. "Kjøper du tre bukser på Dressmann, får du en gratis!"

I stedet for å bruke tid på å se kjente skuespillere sitte i sminken og jabbe, eller bli filmet på do mens de tisser, burde man da i anstendighetens navn rydde plass til et menneske som får en ærespris for sitt livslange virke innen norsk film og teater?

Men for all del, jeg er kanskje bare en sur gammel gubbe.

Dessuten var TV2- journalistene som vanlig frenetisk opptatt av kjoler, hår og sminke, og ikke minst nakenscener.

Hvordan er det å gjøre nakenscener?

var et spørsmål som stadig gikk igjen under sendingen i går.

Ikke spørsmål som - "Har denne rollen endret ditt syn på krig?"

Eller - "Tror du "ENGELEN" vil forandre de narkomanes hverdag i Norge?"

Men som Sarah Johnsen sa det da hun tok i mot Amandaen for den polske skuespilleren i "Upperdog" - "Jeg tror hun ville sagt at hun deler denne prisen med alle de andre polakkene som for øyeblikket jobber i Norge!"

Så kom kveldens eneste lille sekund av stillhet før musikken tok oss.

Ja, så var det fest etterpå.