CAT-WALK THE LINE

Jeg veier akkurat det samme som i fjor sommer, eller litt mindre faktisk.

Og klærne jeg kjøpte i fjor, stort sett str L passer fremdeles.

Vel, i dag har jeg trosset prøveroms-angsten, gått inn på Zara i Bogstadveien for å kjøpe meg noen lette sommerskjorter før avreise til de greske øyer på søndag.

Uten å tenke rasket jeg med meg et knippe i str L og gikk inn i terrorkammeret med speil i alle himmelretninger, og tredde den første over hodet, eller det var bare så vidt jeg fikk hodet gjennom åpningen, men etterhvert så fikk jeg dratt den nedover mitt svette og vinterbleike legeme, puh - og speilet avlørte en tragedie, en dårlig stappet julepølse...

WTF?

Jeg fór ut i butikken igjen og hentet et nytt knippe i str XL, men nei da! samme resultat, og nederlaget var et faktum da jeg innså at selv str XXL var som å få et trangt kondom tredd nedover hele overkroppen.

Jeg gikk rasende ut til disken der en sur og gretten afroamerikansk dame sto og hang, gallsur, som vi sier i Nord-Norge der jeg kommer fra.

"Hva skjer?" spurte jeg "disse skjortene er mindre enn i fjor!"

"Det har jeg ikke hørt noe om!" pep hun.

Jeg gikk tettere på henne. Hun stirret på meg med vakkert ravblikk.

"Om du ser på merkelappen, så står det "slimfit" - det betyr at det plagget er for tynne mennesker."

Vel, takk skal du faen meg ha!

Nederlaget nådde sitt absolutte laveste punkt når jeg litt senere snek meg inn på Dressmann som en grå katt i redsel for at homsefiffen i Bogstadveien skulle se meg, for Dressmann er "gubbebutikken" over alle "gubbebutikker"

- og der handler ikke vi kultiverte menn i vår beste alder, så det så...!

Men akk, der er str L for en mammakjole og regne!

Jeg så ut som en blanding amerikansk turist og en overvintret punker der jeg sto med sølvøreringer og fancy sneakers...

Så moralen er:

Bruk skjortene fra i fjor, det er like hele og fine!

PS. Uten at jeg skjønte hva som skjedde, endte jeg opp på Baker Hansen og trøkte i meg to skoleboller med eggekrem og melis.

Og om to dager reiser jeg ned til feta-helvetet ved Egerhavet.

Men neste sommer, når du kommer, da skal jeg være like tynn som Anna Anka!

Eller enda tynnere!!!

WHO MAKES THE SHOES YOU'RE WEARING?

En venn av meg traff en gang en indianerhøvding i USA.

Min venn var full og krangelvoren, men høvdingen satt tålmodig å hørte på ham.

Etter noen timer spurte han stille:

"Who makes the shoes you're wearing?"

Etter den natten drakk min venn aldri mer.

Jeg har tenkt på denne setningen i mange år.

Det er viktig å spørre seg hvem som lager skoene vi har på føttene.

For de fleste av oss sendes ut i livet i alt for tynne og usikre sko.

Noen av oss lærer aldri å gå for egen maskin.

Og krykkene kan være så ulike.

Noen drikker, andre doper seg med narkotika, mat eller religion.

Vi må alle ha noe å tro på, en livbøye.

Tror vi.

For en stund siden bestemte jeg meg for å ta en hvit uke, ikke drikke.

Den uken har blitt til år.

Jeg vet fremdeles ikke hvem som lager skoene jeg går gjennom livet i.

Men jeg prøver stadig å finne det ut...

Ok, de nye bootsene mine er fra Vivienne Westwood.

Vel, nå var det ikke designeren jeg først og fremst tenkte på.

Men det skjønte du sikkert.

Uansett, det er svært spennende å gå fullstendig nykter gjennom dagene.

Det gir en helt egen situasjonsforståelse.

Ikke så rent lite.

Egentlig.

KJENNER DU IKKE PRESSET?

"Jeg velger meg april?"

Sludder! Det er april som velger oss.

Denne struttende måneden som velger at vi får være med på herlighetene i år også.

Eller herlighetene?

Er det ikke som du kjenner presset av alt som spirer og sprenger på, av smerten ved knopper som brister, der du sitter melkehvit i den første solen med den ene hånden på sevbruningskremen og den andre på hjertet som fremdeles slår sine triste vinterslag?

Selv komma-regelen er et ork å overholde i disse dager, ha ha...

Jeg gleder meg altid til våren, men hver eneste vår kommer en lett vårdepresjon snikende.

Alle kravene om lykke og smil som sprenger på, det brune løvet i hagen, tørre stauder og gammel morro når snøen trekker seg tilbake. Et gammelt champagneglass ved stakittet med drømmebobler fra en natt for lenge siden, sangene som henger igjen et sted under pæretreet.

Jeg velger meg april? Ok da!

Men våren er best om vinteren.

Når alt håp er ute, snøen laver ned, og en skremt kråke sitter på hagebenken med en trist salme i nebbet, oi, det var det veldig til poesi...

Ja, våren er best før den kommer.

Nå ligger alt åpent. Valmuer og tulipaner er godt i gang.

De smarte blomstene som vet alt om det å søke lyset der oppe.

Søke lyset?

Ja, kanskje man bør legge ansiktet i dets beste folder?

Kle på seg noe pent, gå ut i alt sammen?

Vekk med prestasjonsangsten og la sola brune dette blekansiktet?

Jess, i dag får deadline være deadline...

Våren venter ikke på noen.

Den har valgt.

I dag er det oss.

Fin fyr, denne våren.

Egentlig.

LIVET DA, KUNNE IKKE DET VÆRE NOE FOR DEG?

Livet går i faser, det vet vi.

Jeg er bedre på motgang enn medgang.

Jeg er ikke god på å ta i mot ros, jeg jobber med saken.

Forleden snakket jeg med en mann uten armer.

"Hvordan er det å leve uten armer?" spurte jeg, tenkte at det var et greit sted å begynne.

"Vel" svarte han "det gir jo visse begrensninger, men stort sett går det fint. Men jeg synes nok kanskje at folk sutrer veldig mye her i dette landet, sutrer for små ting, bagateller som blåses opp til store problemer." Han sa det enkelt og stille mens han demonstrerte klørne som fungerte som hender for ham.

Ja, det er så lett å havne i sutreland.

Det er så lett å gjøre ting vanskeligere enn det de er.

Og alt for sjelden takker vi for det vi har, vi er mer opptatt av å fokusere på alt vi ikke har, alt vi ikke fikk til, de områdene der vi ikke strekker til.

Jeg har tenkt mye på mannen uten armer i det siste.

For tre år siden snudde jeg livet mitt.

Jeg skal ikke gå i detalj, men det var et par ting som ikke fungerte.

Nei, jeg sier ikke at jeg er overstrømmende lykkelig hele tiden, men livet ble mye enklere når jeg tok noen valg, våget å se meg selv i speilet, våget å like det jeg så.

Og jeg er heller ikke sånn "jag har kastat alle sorger bakom min rygg!" - jeg har bare valgt å tenke litt mer positivt, ikke plassere skylden for eget liv hos alle andre, men begynt å ta valgene selv, gå ut der, kjempe for det jeg vil, gjøre det, ikke bare snakke om det...

Som skuespiller og skrivende menneske er det ingen som bærer deg på gullstol.

Verden tar ikke bølgen når du har avsluttet arbeidet med en stor scenetekst.

99,9% av verdens befolkning driter i hva vi driver med på teateret, og taxisjåførene i byen tror Nationaltheatret er en T-banestasjon, jess baby, men det betyr ikke at et vi driver med ikke er viktig, det handler bare om å sette tingene i perspektiv...

I disse dager er jeg så heldig å kunne avslutte et teaterstykke med et teater i ryggen.

Jeg vet når premieren skal være, hvem som skal ha regi og hvem som skal spille i det.

Men slik har det ikke alltid vært.

Jeg husker sene, bitre netter med øl og vin, med meg selv i hovedrollen sutrende i C-moll "Hvorfor er det ingen som ser meg?"

Å, så mange år jeg kastet bort med det der, eller kastet bort?

Livet går i faser, og alle faser er vel nødvendig for å komme dit man skal?

Og plutselig en natt var det en kvinnelig skuespiller som freste til meg:

"Men sørg for å bli sett da for faen!!!"

Jeg ser at dette blogginnlegget ble svært personlig.

Det var da også meningen.

BLUEBIRD

THE BLUEBIRD SESSIONS en forestilling med Sven Henriksen.

Musikk: Tom Waits. Tekst: Tom Waits/Charles Bukowski/Sven Henriksen.

BLUEBIRD

Charles Bukowski

there's a bluebird in my heart

that wants to get out

but I'm too tough for him,

I say, stay in there, I'm not going

to let anybody

see you

there's a bluebird in my heart

that wants to get out

but I pur whiskey on him and inhale

cigarette smoke

and the whores and the bartenders

and the grocery clerks

never know that

he's

in there

there's a bluebird in my heart

that wants to get out

but I'm too tough for him

I say,

stay down, do you want to mess me up?

you want to screw up the works?

you want to blow my book sales

in Europe?

there's a bluebird in my heart

that wants to get out

but I'm too clever, I only let him out

at night sometimes

when everybody's asleep

I say, I know that you're in there

so don't be sad

then I put him back,

but his singing a little in there

I haven't quite let him die

and we sleep together like

that

with our

secret pact

and it's nice enough to

make a man weep, but I don't

weep

do you?

Charles Bukowski

INN MED TESKJE

Hva skjer?

I går så jeg noe alldeles merkelig i matbutikken;

ferdig eggeomlett på kartong, bare å helle rett i stekepanna!

Jeg mener, trenger vi dette?

Kan det være så vanskelig å knekke noen egg, piske dem sammen med salt, pepper og litt melk og slenge herligheten i panna?

Er vi i ferd meg å bli helt amøber på kjøkkenet?

Er det like før vi trenger at noen skal komme hjem å mate oss med teskje?

For, hør her, nå kan du kjøpe, jeg nevner i fleng:

Ferdig revet spekeskinke, skinke i terninger, pizzapepperoni, frossen ferdig potetstappe av ekte? poteter, ha ha, finnes det uekte poteter, helt sikkert.

Du kan få tak i fiskepinner formet som små festlige tegneseriefisker slik at ungene vil spise fisk, marinert cheddar, jarsberg og feta, ferdigbakt pizzadeig på rull, ja stort sett.

Hørte på P2 nettopp at det går med 40 brusflasker for å lage en fleecejakke!

Hvor mange fleecejakker må man ha for å lage 40 brusflasker?

Who knows...men vi er inne i en ond sirkel.

Sender en tanke til mormor som lagde alt fra bunnen av, syltet og saftet, malte sin egen kjøttdeig - vel, vi kommer aldri tilbake dit, men ferdig omlett på melkekartong!!!!

Så kjære dere, ikke drikk brus, for da slipper vi alle de stygge fleecejakkene!

Og tenk på den stakkars høna du kan få kjøpt til NOK 39 på Rema.

Den har levd sine 28 døgn i et trangt bur, blitt fostret opp på veksthormoner og antibiotika for at du skal kunne kjøpe ekstra store kyllingfiléeter!

Og sett ungene på en hard fiskekur fra fødselen av, la dem stirre torsk og sei i kvitøyet før jorden går under med omlett og reven parma.

Noen venner av meg sa forleden:

"Vi kan ikke dra til Frankrike med ungene, for de har ikke egne barnemenyer på restaurantene der nede!" "Jasså, sier du det" svarte jeg "det kan jo være at franske barn spiser det samme som voksne, at de lærer seg det fra de er små?"

Ha en fin påske alle.

Jeg går ut i kjøkkenet for å spekke et lammelår med hvitløk og rosmarin.

Det skal bli båtpoteter med timian og sopp.

Eggeomlett på melkekartong, my oh!!!!

Hiv dere i kokinga folkens!

I DAG TAR JEG EN KNAUSGÅRD

Foto: Øystein Elle som Klaus Nomi i "Angel of Suburbia"

*

I dag tar jeg en Knausgård.

Jeg tenker på noe Sara Johnsen skrev i sin kronikk i forbindelse med Pax-debatten:

"...vi har veldig lite til overs for hverandres filmer..." ja, det var det hun skrev.

Vi som skriver har også en liten klubb, det er oss mot røkla, les teatersjefene.

Vi har lite til overs for den stengte teatersjefdøra, vi har lite til overs for hverandres tekster.

Vel - å skrive er å oppsøke ensomheten. Det er vanskelig å skrive i plenum.

Skriving må gjøres foran datamaskinen eller på papiret, ikke på seminarer, nei, jeg er ikke sur, nei, jeg misliker ikke seminarer. Jeg skal komme til saken.

Svært sjelden skriver vi dramatikere med et teaterhus i ryggen.

Og nesten aldri blir vi invitert inn på en kaffe hos teatersjefen, og jeg har aldri opplevd en teatersjef som har ringt og bedt om en tekst.

De fleste prosjekter skrives "på tross av" og selges i beste fall inn etter at teksten er ferdig.

Og det handler selvfølgelig om forbindelser.

Du kan ikke bare komme her med en fiks ferdig tekst.

Nei, scenetekster skal knas og eltes på, ja, seminarer og workshops, og dramatikeren som gikk til tastaturet med en idé og et slags ønske om fortelle noe viktig blir stående igjen som en glemt stueplante et sted på veien til forestilling.

Etter mer enn ti oppførelser er jeg blitt så lei av å skrape på dørene.

Nå skriver jeg ikke et eneste ord før jeg har en intensjonsavtale med et teater.

Nå tar jeg kontrollen over eget verk, blander meg inn i casting, regivalg, sceneografi og kostymer. Jeg gjør meg vanskelig. For hvem andre enn barnets far kan beskytte barnet?

Selvfølgelig, om barnet er født med et alt for stort hode eller tre armer, må noe gjøres.

Og da lytter man til fagfolk som vet hvordan man forminsker hoder og kapper av armer.

De kalles dramaturger, noen tapre sjeler som jobber iherdig for å få nye stemmer ut i scenelyset. Nei, det står aldri på dramaturgene...

"I dag tar jeg en Knausgård" åpner jeg dette blogginnlegget med, vel - for øyeblikket spilles min tekst "Angel of Suburbia" på Dramatikkens Hus, med flotte skuespillere som leverer av ypperste klasse. Og denne gangen har jeg vært så heldig at skuespillerne har kommet til meg for råd, og det har vært et fruktbart samarbeid. For det er nemlig slik at det er dramatikeren som vet mest om sin egen tekst. Men jeg glemmer aldri at det er skuespillerne som vet mest om den rollen de skal spille. Jeg har stor respekt for skuespillere. Jeg er det selv, og jeg vet hvordan det er å møte en tekst som skal føres fram til urpremiere.

Det er to institusjonsteatere som er gode på ny norsk dramatikk i Norge i dag, og det er Nordland Teater og Sogn og Fjordane Teater. Ellers virker dørene ganske så stengte.

Og - selvfølgelig Dramatikkens Hus, som for øyeblikket syder av aktivitet.

Og det er fantastisk å se at skuespillere, regissører og fagfolk fyller setene der nede.

Så få det være at pressen neglisjerer huset fullstendig, den samme pressen som etterlyser den nye vinen i kulturen.

Her kommer Knausgården:

I dag skal jeg ikke skrive. Jeg skal rake i hagen. Klippe ned gamle stauder.

Vaske kjøkkengulvet og pusse vinduer.

Fine ting å gjøre mens siste del av andre akt kverner i hodet.

For det er alltid en andre akt som skal skrives;

Det kan selv ikke en teatersjef gjøre noe med...

Og generøsiteten oss skrivende folk i mellom?

Hva med et seminar under slagordet:

"Alene sammen"

God påske godtfolk.