Her kommer du, seinhøsten, med isgufs og sno.
Som en kjøter med julegaveangst i kjeften.
Med åpen himmel, skyer som råkjører over en koksgrå himmel, hvor har du vært så lenge? Forbi er alle dager med blankt stuegulvstille hav, mygg og svett panne - nå river vinden i boblejakka, skinnkraven kjennes god der jordboeren finner seg selv som den han er, en halvgammel jålebukk med litt for mange finurlige sanger i nebbet.
Slik er du god å ha, ettertankens fine årstid.
Helt uten andre krav enn å klore seg fast, holde varmen.
Han liker seg best på slike dager, da håpet er en strime lys, og det eneste han ser er havmenn og heisekraner et sted der ute i skodda.
Det er da nordmannen kommer til sin rett.
Da det bunner i siste rest av fedrelandsfølelse, av stolthet over denne lille strie steinhaugen ved verdens ytterste ende.
Da det norske flagget smeller i snoen, og freden senker seg mens skuddene faller helt andre steder, fjerne steder han ikke makter ta innover seg - der han går med sine priviligerte selvopptatte tanker i gode sko til en pris som kunne holdt liv i et menneske i månedsvis på en annen breddegrad.
Jo, han elsker denne kalde høsten.
Gå med lua trukket nedover ørene, se løvet virvle, gå i ett med den mørke skogen, se måsen lette et sted der ute
- være midt i dette postkortet av et liv som er på sitt vakreste akkurat nå.
Slik som nå, ikke som sommer, da alt er for mye, for stort - dager fulle av forventning, krav. Higen etter en umulig lykke, mens isen smelter og sola befaler smil og glede.
Ja, bare være inne i denne jakka, denne lua, stå ved storhavet, se.
Mer enn nok - mer enn nok.
Holde fast i dette trygge tauet av et øyeblikk før sola snur.
Fort går det, stadig fortere - en ny sommer ligger klar et sted bak dette.
Hestene i livskarusellen rykker i seletøyet, bøyer hodet mot vinden
- snart skal de beinfly ut på de grønne slettene igjen...
Men nå, akkurat nå...
Frys dette øyeblikket!
Hallo. Adjø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar