Jeg er akkurat ferdig med den amerikanske boken "Eat, love, live" av Elisabeth Gilbert
- en påstått reise innover i seg selv (anbefalt av den amerikanske gudmoren Oprah Winfrey) og jeg tenker; selvopptattheten er uten grenser, og de amerikanske brillene er mer duggete og bifokale enn noensinne.
En kvinne (Gilbert) forlater NYC etter et opprivende samlivsbrudd, reiser til Italia, India og Indonesia for å finne ro, seg selv, ta sitt eget liv tilbake. Og mot alle solemerker, hör och häpnad, som de sier i Sverige - finner hun kjærligheten på siste side.
Og ja, jeg vet at mange elsker denne boken, men for meg er dette noe av det mest suppete jeg har lest på mange år - og forfatteren må ha mastergrad i navlebeskuelse...
Dette er kvasi feelgood på sitt aller verste.
Vel, i og for seg er plottet godt.
Hvem har ikke våknet en grå morgen, tenkt, nå pakker jeg kofferten og stikker, jeg aner ikke hvor jeg skal, hvor lenge jeg blir borte, det eneste jeg vet at her orker jeg ikke å være lenger?
De fleste av oss reiser stadig mer - med den tryggheten at vi vet hvor lenge reisen skal vare, hvor vi skal etc - men svært få av oss brenner broene, selger alt vi eier og har, er hakke gale slik vi var da vi loffa avgårde på Inter-rail i ungdommen med nesten ingen penger i lomma og alt var sol og alt kom til å ordne seg.
Selv kan jeg få livsangst når alt er for planlagt, når avtaleboken lyser rødt i flere år framover og autopiloten tikker i takt med panikken.
Men å bare dra sin kos? Slikt gjør man ikke!
Jeg er på mitt beste når jeg lengter, på mitt enda bedre når jeg er på reise, er i bevegelse.
Det å komme fram, når taxien kjører inn i Paris, eller når flyet lander i Mumbai eller et sted jeg ikke har vært før, gir meg en intens følelse av å være i live.
Ja, jeg har en uro i blodet som aldri forsvinner, som jeg håper alltid vil være der...
Jeg lengter aldri hjem når jeg er i utlandet, ja, jeg er glad i Norge, glad i, som jeg er glad i den blå militærfrakken min eller den varme skinnlua, men jeg savner ikke Norge når jeg sitter i Paris og skriver - jeg er ikke belemret med det som kalles fedrelandsfølelse, så kall meg gjerne en dårlig nordmann - for all del...
Jeg elsker noe en indisk vismann sa (det er alltid indiske vismenn som sier kloke ting)
Han sa: "Å reise er å vaske øynene."
Ja, jeg vasker øynene når jeg reiser, vasker vekk rutine, selvopptatthet, trivialiteter og smålighet, ser mitt eget priviligerte liv i kontrast til nød og elendighet, ser smidigheten i store verdensmetropoler, ser godhet, ondskap, vold og glede, mest glede...
Men altså denne boken om å spise, elske og leve.
Den har lært meg en ting. At når som helst kan man bryte opp.
Det er ingenting man MÅ gjøre eller ikke gjøre.
Det eneste man MÅ er å dø en dag.
At det er to viktige datoer i et menneskes liv, fødsel og død.
Alt som skjer mellom disse to dagene er uvesentlig.
Men det er dager av en million muligheter.
Se der ja, der ble det jaggu en blogg i dag også, litt mer selvopptatt pludder om oppsamlet navlelo og lengsel. I know, I'm a rich bitch...
Ønsker deg en god kveld med dette:
Tamme fugler lengter, ville fugler flyr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar