CHUBBY CHIC

Jeg har brukt 50 år på å bli venn med kroppen min.

50 år på å gi faen i at jeg veier noen kilo for mye, at jeg har mage.

Jeg er 174 cm høy, jeg er ellers ganske velskapt.

Jeg har ti fingre, ti tær, og et hode som funker.

Når jeg ser meg i speilet tenker jeg, hei, der er du, jeg ser at du har levd en stund.

Jeg ser linjer, noen små valker, søkk under øynene

- men jeg ser også et menneske som trives - i seg selv.

Jeg har bestemt meg for at slik skal det være.

Ikke plage seg selv meg alle tog som gikk.

Så får det heller være at trimdronninger og andre kaller oss ikke helt slanke for late.

At vi kan skylde oss selv der vi ligger i soffan og dytter i oss bacongull og annen dritt.

Ja, jeg kan heve meg over dette, hele tiden.

Helt til kostymeprøve på teateret.

Da kan jeg ikke heve meg over det lenger.

Når sylslanke arbeidskolleger smetter inn i blyantsmale bukser, korsetter og dresser så pinetrange at du kan skjære deg på dem, svetter jeg meg inn i noe som i mine øyne ser ut som en tunika i sånn rett opp og ned-stil om du skjønner...

Når de yngre gutta boys slentrer elegant gjennom korrioderen bare iført et håndkle og ser ut som en million dollars, lukker jeg døren til garderoben og dytter flesket på plass bak tekstilene, mens jeg biter tennene sammen og banner lavt over hekter og knapper og alt for trange snipper.

Ja, jeg overdriver, men det er slik det føles.

For fedme sitter som regel ikke på sidebeina, den sitter i hodet.

I mine beste stunder kan jeg føle meg en smule elegant, i en fin skjorte, i lekre bukser, i den gamle blå militærfrakken, i de italienske støvlene til en million euro.

Men som oftes, når jeg skal kle på meg noe andre har laget, noe jeg ikke har plukket ut selv, føler jeg meg som en kaviartube noen har tråkket på...

Men langt unna alle speil, på scenen, når teksten sitter, når det svinger, blir jeg lett som en fjær, og kroppen gjør det jeg vil at den skal gjøre...

Men til deg, Kari Jaquesson, jævla terrorkjerring - jeg er ikke lat.

Jeg er et menneske som har levd, lever, og har tenkt å leve en stund til.

Men for all del, jeg kan godt slutte å spise, bli tynn, så tynn at jeg nesten ikke synes lenger, så tynn at jeg forsvinner...

Så, til sist Kari, en replikk fra Hamlet (ved Ophelias grav):

"Hils min mor å si at uansett hvor mye hun sminker seg, vil hun ende opp som dette en dag..."

For, det går faktisk an å trene hjernen også...

Når kroppen svikter, når jeg ikke lenger kommer meg opp trappen, kan det hende at hjernen fremdeles fungerer. Men da er det en forutsetning at den er vant til å bli brukt...

CHUBBY CHIC PEOPLE!!!!

Vi har foten i døren.

Snart tar vi over, eller i alle fall tar vi fornuften tilbake.

Tynne sure gubber og kjerringer er det nok av baby.