SKRIFT I SAND

Teater er skrift i sand.

Det du gjorde på scenen i går kveld er allerede vasket vekk av tiden.

Men jeg tror at alt legger seg som et fint støv i scenerommet, oppe under snorloftet.

Replikker, smil, tårer, ansiktenes skiftninger, latter, applaus.

Der film fryser øyeblikket for evigheten, er teateret spindelvevflyktig og umulig å fange.

Lever i noen timer, for så å dø.

På teateret vet vi som står der hvor lenge en scene varer, det er avtalt spill.

I livet, i virkeligheten, vet vi ikke det, vi vet ikke hvem som snart vil komme inn døren.

Teaterets iboende vanskelighetsgrad er nettopp dette

- vi vet hva som skal skje, men vi må oppleve det som for første gang

- en enkel ABC - men dog så vanskelig.

I går hadde vi første puplikumsmøte på "Den Svarte Grisen"

- et ungt lyttende publikum satt i salen, det var ørsmå øyeblikk hvor alt levde, hvor vi oppdaget hverandre for første gang.

Fine tråder i rommet, kontakt mellom sal og scene.

Jeg skal, selv ikke etter å ha jobbet med teater i snart 40 år, komme med noen gammelkloke gubbetanker, men jo mer jeg vet, jo mer ydmyk blir jeg overfor det å gå inn på en scene.

Før trodde jeg det handlet om noe tiurleik-lignende greier, om "se meg se meg", men nå vet jeg at det handler om å skrelle av seg alt, gå stille inn, om å lytte i rommet, la seg drive med...

Gjøre seg litt dummere enn det man er, la seg overraske.

Nå tenker du sikkert, Gud kan ikke denne mannen holde kjeft?

Jo, det kan jeg, absolutt.

Om en stund, når dette lille øyblikket som livet er, er over, skal jeg det.

For det vi driver med er skrift i sand, så viktig, så uvesentlig.

Men jeg elsker skrift i sand, se sporene bli vasket vekk bak meg.

At stranden ligger der ren og utråkket gang på gang.

Det er bare å sette den ene foten foran den andre å gå.

Kveld etter kveld.

And the rest is silence.