I dag tenker jeg på ingenting, eller ingenting?
Det går ikke an å tenke på ingenting.
Men jeg tenker ikke på de store tingene lenger, ikke så ofte i alle fall, jeg tenker på små ting, ting som ikke betyr så mye, som er hverdagen, alle dagene som tikker sakte.
Jeg liker høsten. Høsten er en tid av ro.
Tappet for forventning, men også med en strime lys.
En myk lengsel etter en ny vår et sted der langt fremme.
Men høst? En fin pause.
Gå i det gule høstløvet, i den trygge frakken, lua ned over ørene
- være jordboer et sted alt for langt mot nord hvor det egentlig ikke burde bo folk.
Men de små tingene? Hva er små ting, store ting?
Jeg tror de små tingene er de store.
For jeg er forbi alt det der med "om jeg bare får ditt eller datt, så skal jeg bli så lykkelig"
- nå tenker jeg at dette, bare dette - er mer enn godt nok...
Sitte her ved vinduet med Mac og kaffe, med en generalprøve i nervesystemet.
Vite at jeg har jobb, at dagene er planlagt et stykke framover, ja, det er mer enn godt nok.
Før skulle alt fortæres i så store porsjoner.
Drinkene hadde aldri store nok paraplyer, ølene var aldri mange nok.
Alt stengte for tidlig, og jeg maktet aldri å hoppe på toget som dundret forbi, alltid var det noe jeg måtte nå, noe jeg gikk glipp av
- og bildet i speilet var dugget og difust.
Jeg tror det heter å være ung, sulten...
Jeg er fremdeles sulten. Ikke på de store tingene.
For jeg har lært "if you try to hard" så vil det ikke skje...
Jeg vet også at den dagen du slutter å lete etter nøkkelen, så finner du den.
Ja, høsten er en fin tid, en tid for stille ettertanke.
Bladene faller av, råtner, blir til jord igjen.
I går var det snø i lufta, men bak alt dette, et sted har allerede noen frø fått feste.
Ligger stille i den kalde jorda, venter.
Så dreier kloden, og alt er i gang igjen. Det kan ingen gjøre noe med, ødelegge.
Før var den første hestehoven en glad nyhet.
Nå er det bare noe som skjer.
Synd.
Våren skulle vært børsnotert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar