EN VIKTIG PREMIERE?

Kjærsti Odden Skjeldal som Dagny Juel.

Hanna B Rønningen (Oda Krogh) Andreas Kolstad (Papa Gustave Türke) Sven Henriksen (Stachu) Kjærsti Odden Skjeldal (Dagny Juel) Håkon Ramstad (August Strindberg)

Kongeriket Norge, som begynner med tåspissene rett nord for Strömstad og lander med bakhodet mot Russland, et langstrakt lite land med store kulturforskjeller.

Med allsang ved svenskegrensen og samisk nasjonalteater i topp, men der det kunstnerisk viktige hender i Bjørvika og rundt Spikersuppa.

Teateranmelderne tripper ivrig mellom hovedstadsteatrene, tar av og til en liten svipp over fjellet til Bergen, til Trondheim, med nød og neppe kommer de seg (mot alle solemerker) til ishavsbyen i nord, og enda sjeldnere til Kautokeino for å rapporte siste nytt av sameteater.

Det handler om prioriteringer, det handler om penger, hører vi stadig, vi som jobber med teater i provinsen - at Mo i Rana er lengre unna enn New York og Katmandu kan det virke som.

I går var det premiere ved Nordland Teater på "Den Svarte Grisen" skrevet av undertegnede, og ikke en eneste hovedstadsavis gadd å ta turen for å anmelde et stykke ny norsk dramatikk.

Et av argumentene var visst at det var en eller to "viktige" premierer i Oslo, vel.

Jeg spør; hvordan hadde Nationaltheatret eller Oslo Nye Teater reagert på at det kom en mail pålydene: Vi kan desverre ikke dekke kveldens forestilling hos dere fordi det er en viktig premiere i Nord-Norge? Eller; Vi kan desverre ikke komme i aften fordi Beaivvas Sami Teater har premiere på "Om mus og menn" - eller i kveld har Sven Henriksen premiere på et nyskrevet stykke med flere flotte kvinneroller på Nordland Teater, og vi føler oss forpliktet til å skrive om det, så sorry..

For det står ikke på vilje fra provinsen, vilje til smidighet. Vi inviterer anmeldere til generalprøver, til turnépremierer, til byer det er enkelt å fly til, men nei - "men dere skal vel gjeste i Oslo?" Joda, vi skal av og til gjeste Oslo, men da kommer det en ny mail, "vi dekker ikke noe som ikke er en premiere", ja ja...

Så vi her oppe i ishavet eller på bondebøgda bruker stadig mer skitne triks for å få vårt lille moment of fame. For ikke så lenge siden, i Haugesund satte man Pia Haraldsen i en ørliten rolle i et Shakespearestykke, og smakk, da satte hele anmelderkorpset seg på flyet over til Haugalandet, det var massiv jamring, debatt og skriverier i dager og uker, men vips, lille Haugesund Teater kom på kartet. Trist, trist, trist.

Så en siste ting. Plassmangel, desken, prioriteringer, ja da.

Teateranmeldelsene får stadig mindre plass på nett og i papiravisene.

Det er fra 2500 til 5000 tegn sies det.

Men når Jenny Skavlan har kjøpt en ny veske, eller når fotballprester skriver en bok om det dampende sexlivet sitt har ikke kulturavisen Dagbladet plassmangel.

Forstår ikke de riksdekkende avisene at folk leser Dagbladet og VG, også Aftenposten i små fjordhøl og på vidda? At det gjør noe med dem å lese om sitt eget teater i de store avisene.

Jeg tror ikke det, jeg tror ikke det!

For virkelighetene er slik.

Det meste som skjer nord for Trondheim er hemmelig, og er du ikke på tv er du død.

Jeg lente meg mot teatersjefen på premierefesten sent i natt, og sa:

Om du setter opp Dukkehjemmet, så ta en av damene fra "Skal vi danse?"

Tenk deg oppslagene.

"Se Jenny Skavlan som Nora!!!"

"Dette er en annen dans" sier Jenny/Nora

(som slett ikke synes Ibsen er en sur gammel gubbe)

Og litt lenger ned:

Ibsen-Jenny liker eldre menn!!!!

Sukk.