VINTERTID

Jeg våkner på hotellrommet i rallarbyen Narvik, det overbygde kjøpesenteret som en gang het Viktoriahavn - hører et malmtog drønne ned langs fjellsiden, snø, mørkt.

Jeg går ut, går gjennom røde korridorer med plysj og heldekketepper, mørkt, så stille, ikke et menneske å se, frokostsalen er lukket, en mann sitter og dupper i resepsjonen -

en svak drømmeangst napper et sted bak huden, Twin Peaks...

"Hva skjer?" spør jeg med en stemme som ikke er helt skrudd på...

"Vintertid" sier mannen bak disken "klokka er ti på sju" - ok, jeg lever, tenker jeg, med en følelse som om jeg har sovet meg gjennom 17. mai og lurer på hvorfor alle flaggene er tatt ned.

I løpet av natta har snøen lagt seg over byen - hvitt stille.

Det siste jeg hørte før søvnen tok meg i natt var to ungjenter som sang en Lady Gaga-låt på utsiden - nå er sporene snødd igjen - byen sover fremdeles, men en svak strime lys kan anes bak noen fjell som jeg ikke vet hva heter.

Vakkert.

Jeg tenker på de som bygde Ofotbanen

- på kokka Anna Rebekka Hofstad eller "Svarta Bjørn"

- på at jeg skal skrive teater om henne, om livet langs togskinnene, de tjærebrente jernbanesvillene, de små grå brakkene, på toget som nesten ingen tar lenger, på alle de gamle sluskene som ikke hadde en klokke de måtte stille en time tilbake...

Jeg tenker på den mannen som kom og så meg på scenen i går på grunn av denne bloggen, på hvor lett vi kan kommunisere i våre dager, finpusse vårt eget cyberbilde, promotere greia vi driver med, på dagens tempo og klokka som tikker som et maskingevær rett ved øret...

På at jeg egentlig hadde tenkt å skrive om noe jeg ikke tør skrive om fordi jeg ikke har tenkt ferdig om det - og at jeg sitter her på dette rommet og bableskriver om ingenting...

Men mest av alt tenker jeg på noe jeg så på forsida av VG her om dagen, det sto:

FRP VIL HA DØDSSTRAFF FOR BARNEDRAP!

Frp er et parti som får grunnen under beina mine til å skjelve, som får meg til å se etter fluktmuligheter, lete etter EXIT og nødutganger...

Barn, barn er en vakker ting - jeg elsker barn.

Men når mange av mine jevnaldrene som har blitt besteforeldre forvandler seg til alfabetløse bablende vesener som kryper på kne og gråter "dædæ" - og viser fram babybilder og holder tårevåte monologer om den første melketanns mirakel - vel, jeg håper på det beste for oss alle...

Ja, det er en fin ting å stå ved vuggen å ta innover seg livets mirakel...

De fleste barn i vår del av verden får heldigvis oppleve det, jeg mener, være ønsket.

Selv den unge narkomane jenta som kanskje svaier over Plata mens jeg sitter og skriver dette har opplevd å ligge i en rosa vugge...

Men en dag sluttet noen å elske henne - hvem var det?

Var det jeg? Du?