POSTCARD FROM THE EDGE

Er ikke særlig bloggete for tiden. Har for mye å gjøre.

Blir ofte litt flau av dette med blogg også, litt sånn intimterror.

Prøver ikke bli for personlig, men orker ikke skrive om "i går kjøpte jeg en ny genser"

- så det blir litt tett på ofte, ja da

- og folk kommenterer bloggen, noen gråter en skvett, og andre sier

"det var da faen som ting tyter ut her da" - vel - blogg er blogg.

Men jeg tenker ofte; må folk vite dette?

Eller hvem i helvete gidder å lese dette ordgyteriet?

Vel, det er en uke til premiere på "Den Svarte Grisen"

- jeg spiller en polakk, et lite sjarmtroll som knuller rundt, drikker absint og skyter med revolver.

Selvfølgelig en drømmerolle.

Alle roller er en drømmerolle.

I seks uker har jeg vært opptatt av det spektakulære ved å spille the bad guy, dette med fylla, kuler og sprit. Valse rundt i hip skinnfrakk, briller og ja da...

Men først i går tikka det inn i den lille skuespillerhjernen at den skulle spørre hvorfor han drikker, hvorfor han knuller rundt, ja osv.

Spørsmål som fikk hele polakken til å jekke seg ned ganske mange hakk.

Men slik er teaterprossessen, man skriker seg opp før man roer seg ned.

I beste fall...

Hver gang jeg ser John Malkovitch på film skal jeg slutte med alt.

Aldri mer stå på scenen, aldri mer tro noe som helst.

Sette meg pent ned med hatten i hånda.

Vente på en nåde som kanskje aldri skal vedefares petit moi.

I helgen, helt tilfeldig landet fjernkontrollen på en 20 år gammel innspilling av "Glassmenasjeriet" (unnskyld om jeg skriver det feil)

med dette geniet i rollen som sønnen til Mrs. Wingfield, og jeg ble sittende med haka på brystet og kaffekoppen halvveis til munnen i en og en halv time.

Og klikk! sa det.

Det var en masterclass i "fullt trykk, legg lokket på, stille stille, og kjør"

Ja, det er som Vesaas skrev:

Jenta hadde noe ho fryktelig gjerne ville fortelle, det var derfor ho var så stille.

Se der ja, der ble det en liten blogg i dag også.

Et lite notat til meg selv om skuespilleriets ABC...

For selv om man har kjørt bil i mange år, må man huske trafikkreglene, og av og til må man kjøre opp på nytt - ikke noe å være flau for.

Her i Mo i Rana skinner sola, skarp fin høstluft.

"Den Svarte Grisen" går til premiere om en uke.

Svoren er ikke helt sprø, ikke riktig ennå.

Men i går så vi antydning til små vinger.

Jo da.