STRANGE WEATHER

Det heter ikke global oppvarming lenger, det heter klimaforandring.

*

Vel, for to dager siden snudde været fra tyve iskalde minus til varmegrader og snøsmelting her på Mo hvor jeg fremdeles sitter og venter på et fly som skal ta meg tilbake til Oslo.

*

I lang tid nå har vi sett store isbreer kalve, ismasser som smelter og faller ut i havet, vi har sett isbjørn som lunter rundt på stadig mindre isflak, sjøfugl og andre bevingede skapninger fly forstyrret rundt under ozonlaget som stadig bli tynnere.

Sjamaner og profeter snakker stadig høyere om "jorda som hevner seg" på menneskerasens grådighet og mangel på respekt for kloden.

Jeg vet ikke hvem som har rett i sin forskning eller spådommer, men årstidene kommer og går, solen går stadig sin gang, snart er det vår, igjen, og da skal alt dette bare være et iskaldt minne under parasollen, der vi sitter og klager over varme, mygg og livsfarlig flått.

*

Jeg mener å huske at vintrene var kaldere og mer snørike før. Jeg husker hvordan vi kjempet oss ned til veien for å ta skolebussen, med snø helt opp til armhulene.

Frostrosene på vinduene, is på vannet, skruskøyter og varm kakao, men ingen klagde på kulde og snø, det var vinter, og slik skulle det være.

Men det var jo før man kunne klikke seg inn på www og bestille sommer for en uke eller to, før vi nordmenn begynte å reise til syden, før sangeria og grisefester og paraplydrinker under stråtak i Spania og Thailand.

*

Med rikdom kommer utålmodighet, nye krav og utallige muligheter åpner seg.

FRP'rne har forstått det; om vinteren bor vi i Spania.

Nå har ikke jeg spesielt mye til overs for FRP, og det er mulig at ikke alle som rømmer til Spania i vinterhalvåret stemmer FRP, men Spania eller Thailand er da veldig forlokkende?

Jeg har jo min egen favoritt "hideaway-spot" i Paris, men der er det jo også dritkaldt midt på vinteren, trekkfulle hus, og enkle vinduer.

For et par år siden gjorde min kjære og jeg et fluktforsøk til Gran Canaria i julen, jo da, det var varme, det var sol, det var glitter og stas, ribbeduft og pinnekjøtteim lå over øyriket, men Gud så kjedelig.

Jeg tenker; hva faen skal man finne på en hel vinter i Spania?

Ingen kinoer, ingen teatre, ingen kulturelle begivenheter.

Bare sitte under en parasoll å lese Anne B Ragde mens man lengter hjem til snø, dompapper, sølvgutter og Hilde Hummelvoll som forteller oss alt om vellykket ribbesvor?

Og treffe andre nordmenn på kveldene, sitte å se Dagsrevyen på satelittoverført tv?

(Det mest vittige er at nordmenn i utlandet er frenetisk opptatt av hvordan været er hjemme)

*

Nei, Norge er et deilig land dere! Verdens beste, sies det.

Ok, det er kaldt, det er lite, alt er smått, folk er sure, lite gjestfrie, skeptiske, fremmedfiendtlige, redde, engstelige, kjipe, ikke særlig vennlige.

Men vi er NORDMENN, VI HOLDER SAMMEN, OG VI STÅR HAN AV HER PÅ BERGET!

Vi vil ha denne lille avkroken for oss selv, vi vil verne om vår egen kultur, vi vil ikke være med i den europeiske unionen, vil vil ikke snik-islamiseres, vi vil bare være OSS her i iskulda.

På tross av dette flykter mer enn to millioner av oss til Hellas, Spania, Italia eller Frankrike en eller flere ganger i året, vi har fortått at vi blir lykkeligere av å flytte på oss, oppleve, se andre ting.

Vi er rike, vi har reisepass til stort sett hele verden.

At trengene, mennesker i nød, vil komme til oss er vi ikke så begeistret for.

Så vi biter tanngarden sammen og drømmer om neste sydentur.

Det er ikke bare ved polpunktene klimaforandringene kan spores! Sigrid Undset skrev engang:

"Menneskenes hjerter forandrer seg aldri"

Jeg er ikke så sikker på det!

*

Vel, her på Mo letter tåka, snart er jeg hjemme igjen.

Om SAS og Gud vil.

PÅ NORSKE VINGER

SAS og WIDERØE har flydd vinge mot vinge i over 60 år.

*

På tross av dette faktum er de ikke særlig gode venner, de har ikke engang telefonnummeret til hverandre. Så, beat it, tramp i klaveret og smell pumpsen hardt i parketten!

*

Å fly i kongeriket Norge kan være en styrkeprøve.

Du møtes av forvirring, burugler og skrekkøgler i hver skranke fra Kjevik i sør til Alta i nord.

På Mo i Rana har de for eksempel lagt flyplassen innerst i en trang sjakt.

Det kan være pangvær og stjerneklart nede i sentrum, men på flyplassen ligger skodda som en graut på landingsstripa, om det ikke er snøstorm og kastevind.

Vel, vinter er det hvert år, og søndagen kommer en dag i uken.

*

I dag er det søndag, jeg skulle i all enkelhet fly fra Mo til Oslo, noe som involverer to flyselskap, mellomlanding og flybytte i Trondheim.

"Beklager, men det et alltid kaos på søndager" var det første jeg fikk høre.

"Dessuten er flyplassen stengt resten av dagen, men vi kan tilby deg busstransport over Saltfjellet til Bodø, hvor du i beste fall kan bookes på en fly som går til Olso kl 2200 i kveld!"

WHAT! WHAT?

Jeg sier at jeg må på jobb i Oslo om seks timer.

"Hva kan vi gjøre med været?" spør damen i skranken.

"Dere kunne kanskje tatt telefonen da jeg ringte litt tidligere når jeg begynte å ane at dette kunne bli problematisk, så kunne jeg hevet meg på et tog til Trondheim og kommet meg videre derfra!"

Stemmen min skifter toneart et par ganger i løpet av denne setningen.

Damen ber seg frabedt denne agressive tonen, skal jeg med bussen til Bodø?

"Nei, jeg skal ikke det!"

"Søndager..." begynner hun.

"Men faen i helvete" sier jeg "søndagene kommer hver eneste uke, det kan da ikke vare så vanskelig å ha en plan B?"

Damen sier at hun ikke har tid til å diskutere dette med meg, jeg får et nytt tilbud, jeg kan få plass på et fly i morgen kveld. Jeg takker ja.

*

Men før jeg forlater skranken fyrer jeg av denne salven:

"Hør her et øyeblikk frue.

Jeg vet at dette ikke er din feil, men nå er det du som uheldigvis sitter her i denne skranken. Dere som jobber i flybransjen er noe av det kjipeste og sureste som finns.

For nøyaktig en uke siden fløy jeg fra denne flyplassen med en koffert som veide fire kilo for mye, og da lagde dere et helvete og skulle ha masse penger av meg. Som dere fikk!

Men da jeg landet her for to dager siden kom jeg uten baggasje, fikk jeg noen penger av deg da?

Hysj! Jeg er ikke ferdig!

Vet du hvor mange timer, dager og netter jeg har ventet på grunn av dere?

Hvor mange ganger jeg har måtte overnatta på fuckings Hell Hotell ved Værnes? JA, jeg skjønner at det ikke er din skyld at det regner hunder og katter, at rullebanen er speilblank, men du kan vel for FAEN være litt hyggelig! Drittkjerring!"

Jeg rasker med meg billetten og beinflyr ut av avgangshallen.

"Jeg vet hvem du er og hvor du jobber!" kvekker damen etter meg.

"Takk, det samme!" bjeffer jeg.

Kan noen ordne en storflyplass på Helgeland?

Jeg skulle nordover for å synge to sanger på en jubileumsgalla.

Selve syngingen tok 15 minutter, men reisen, som ennå ikke er over, ser ut til å ta 5 døgn!

I Oslo kommer trikken hvert femte minutt.

Aldri mer skal jeg forbanne blåtrikken!

Jeg lover!

VANNLØS, MEN IKKE VENNELØS

EN VANNLØS PRIMADONNAS FORTVILTE LIV PÅ LANDSBYGDA.

*

I går, jeg landet på Røssvoll ved Mo i Rana, 31 minus, brr.

I dag, våkner i huset ved havet, vannet er frosset. Nei, nei, nei,

Jeg som må dusje, som må babrere meg, jeg skal inn til byen på sangprøve, jeg skal fotograferes av lokalavisa, jeg vil ta meg godt ut. Faen, faen, atter faen!

So, what to do in Rio, when you can't even pio?

*

Så, etter at raseriet har lagt seg, jeg har fått tynt ut en liten skvett vann fra krana på kjøkkenet, har tappet en liten bøtte, helt det i do for å bli kvitt noe unevnelig som jeg lot falle før jeg oppdaget at vannet var borte, kokt litt kaffe med melk, er jeg ganske fornøyd.

Tenker at dette er en slags 71 grader-Nord "light"dag - ta deg sammen for faen, det er bare vannet som er borte. Så jeg vasker meg i kaldt vann, lar skjeggstubbene være, dusjer meg med litt Chanel por L'homme og hopper i tøyet, ja da. Det finns verre ting, så absolutt.

*

I hele går var NRK pepret med skrekkhistorier om vinterkulda, om gode naboer med vedsekker på døra, folk i Oslo som kaller dette KRISE!

*

Men her i nord er dette en ganske vanlig vinter, det er kaldt, vannet fryser, folk trekker i varmt tøy og lar vind og sno piske mot ansiktet.

Men krise, nei, krise blir det først når Østlandet er involvert.

Har du noen gang opplevd at en hel Dagsrevy har handlet om at det var så bikkjekaldt i Alta eller Kirkenes?

At avisene hadde bokstaver på størrelse med franske baguetter på forsidene på grunn av at det ble målt kulderekord i Kautokeino? Njet.

Det er som med sunamien, eller med de to stakkarene som sitter i Kongo, det må mennesker eller hendelser av en viss viktighet (for oss) til før det kan kalles KRISE.

Kvinner med spebarn fryser i hjel i fjellene i Afghanistan, hundrevis av mennesker fryser ihjel på gaten i Moskva, og vannet fryser på Frogner i Oslo, gamle damer greier ikke å løfte en tung sekk med ved, det sistnevnte er KRISE og en god nyhet, det første er BARE TING SOM SKJER, utenfor vår rekkevidde, ting vi ikke kan gjøre noe med, som ikke bryr oss.

Vi vil lage/konstruere våre egne KRISER her hjemme på berget.

*

Morgenen i dag har vært riktig så inspirerende. Jeg har måttet snu på flisa.

Jeg har fått en liten Clooney-aktig skjeggvekst som skal få bli med meg ut i dagen, jeg har varmet litt snø i en kjele, jeg har drukket kaffe, fått tenke litt tilbake til da jeg var barn og nesten ingen der jeg bodde hadde vann inne. At ofte var vannbøtta hjemme hos mormor dekket av en tynn ishinne om morgenen, at hun sa, huff, når var det kaldt gutten min.

Jeg kan ikke huske at hun ropte KRISE!

Og jeg tror ikke jeg har tatt skade av det.

*

OK, mot alle odds overlevde vi svineinfluensaen som skulle drepe oss alle.

Myndighetene sitter igjen med over 5 millioner ubrukte vaksiner.

Nå er det KULDA SOM SKAL DREPE OSS.

Snart avdekkes sikkert lumre historier om svartebørshandel av ved og parafin.

*

Hvor mange vil dø? Hvor mange vil overleve?

Bare VG vet. Følg med, følg med!

*

Hvilke av varmovnene er best i test, hvem leverer den beste veden?

Og hvorfor kunne ingen advart oss?

MOT DENNE HELVETES ISKULDA!!!

hyler forsidene mot oss.

HVA HAR VI GJORT FOR Å FORTJENE DETTE LIKSOM?

*

Det er nesten så jeg savner svinepesten.

For ikke å snakke om fugleinfluensaen.

*

Men langt under isen, under snøen, ligger snøklokker og tulipan på lur.

Med skjønnhet og løfter om vår og sommer i genene, skrevet ned for millioner av år siden.

Snart skal rosene åpne sine kroner, og vi skal klage over varmen, pollenutslippet, over den livsfarlige flåtten som kan komme til å drepe oss alle, over regnet, tordenværet, tørken, bensinprisene, ferien som ikke ble som vi håpet, flyprisene, det dårlige grillværet...

Og noen vil til og med pruste under parasollen og lengte etter vinter og snø.

*

Snart kommer et godt menneske og henter meg i en varm bil.

Jeg er vannløs, men ikke venneløs.

EN UHYGGELIG DRØM

FORLEDEN NATT VÅKNET JEG MED ET RYKK.

Den svarte katten vår lå på brystet mitt.

Katten får aldri lov å være på soverommet.

Men nå har det funnet på noe fiffig, den hopper opp og henger seg på dørklinka, og vips, fri adgang til dundynene.

Men det var ikke katten som fikk meg til å våkne, der var en drøm.

Jeg drømte om Siv Jensen.

At jeg satt sammen med Siv og Erna Solberg og drakk øl på ei rorbu i Stamsund i Lofoten, sommer, måkeskrik, ren idyll.

Og Siv var så søt, så hyggelig.

Jeg strirret katten inn i de ravgule øynene, ute seilte månen over himmelen, min kjære sov.

Pusten min gikk i raspende hiv. Skrekk, skrekk.

Siv hadde på seg en duegrå blondekjole, håret var bleket av sol og saltvann.

"Jeg vet at du elsker meg" sa hun, smilte dette tunge Majorstu-smilet.

"Og jeg elsker deg" fortsatte hun, løftet ølet, en skumdråpe blandet seg med leppestiften.

Jeg sto opp, tente en sigarett, satt stille og blåste røyken ut i den mørke stuen.

Hvorfor drømmer jeg om Siv Jensen av alle mennesker?

Og hvorfor er jeg skamfull over denne drømmen, sint fordi hun var så hyggelig?

Jeg kjenner ikke Siv, jeg har så vidt hilst på henne en gang.

Politisk sett er vi bitre fiender. Jeg er prinsipiellt uenig i alt hun står for.

Jeg ser det som en tragedie om hun skulle komme til politisk makt i Norge.

Men jeg kan ikke få denne drømmen ut av hodet.

Det jordbærrøde smilet, den duegrå kjolen, Erna som satt rund og trolldeigblig rett ved.

Og stemmen hennes, lys og lett. Ikke denne hese farlige.

Øynene, så uskyldig blå, som på en engel.

Og ølet, som smakte så godt.

Havet, og måkene.

SLUMDOG MILLIONAIRE?

EN MILLIONÆR TAR ANSVAR.

*

I går så jeg den hjerteskjærende Danny Boylefilmen "Slumdog Millionaire"

I dag våknet jeg opp til Rimi-Hagen og hans formaninger om at vi må spare, at krisen ikke er over, 2010 vil bli et vanskelig og tøft år. Selv har han ordnet med energisparende tiltak for hytta via i-Phonen og boret 16 hull? i bakken for å være miljøvennlig....

Og i samme sekund pepres Twitter og Facebook av vittigheter om Hagens miljøtiltak.

Ja, slik går refrenget her.

Rimi-Hagen er så lett å ta, så lett å harselere over.

Han er umoralsk rik, han dumper billigmat til det norske folket som stadig eser ut på grunn av billige svinekoteletter og frossenpizza.

Mens han selv går på elgjakt og maler kjøttdeigen på egen kvern. Jeg kan ikke få dette bildet ut av hodet. Hagen kverner, og Mille Marie stapper kjøttet opp i kverna.

*

Spøk tilside. Ja, Hagen er lett å ta. Vi liker ikke rike mennesker i Norge.

Vi liker ikke folk som stikker seg ut, som står på trappen i julerøde bukser og ønsker fred på jorden med den ene hånden og død over konkurentene med den andre.

I dette landet, hvor sosialisme, medmenneskelighet, solidaritet og empati er på vei ut, er alle frenetisk opptatt av at ingen skal ha mer enn andre.

Du skal ikke være rik, du skal ikke ha fordeler, du skal ikke snike i køen.

Samtidig vil de fleste nordmenn ha frihet til å velge, tjene mer penger, jobbe mindre, betale mindre skatt.

Det har gått så langt at selveste kong Harald må minne statsmimisteren om de sosialdemokratiske verdiene i nyttårstalen sin. Jess baby.

Stoltenberg manet til innspill fra grasrota, innspill fra folk flest.

Han sa at "når oljepengene tar slutt, er det vårt eget arbeid vi skal leve av."

Og verden er slik laget at om du står på, om du arbeider hardt, kan det hende at du blir rik på penger, gods og gull.

Ok, Hagen har mer penger enn Gud, han kan bore hull i bakken, han kan bestille varmepumper, han kan skyte vilt og spise ryper i fløtesaus. Hagen har ikke gjort annet enn å arbeide hardt, tjent penger og blitt styrtrik. Og han har gjort den feilen du ikke må gjøre om du skulle komme til penger i voksen alder i et land som Norge, du må ikke snakke om det. Du må ikke sende skjortene dine til London for snippskifte, du må ikke invitere Wenche Foss til hagefest med hummer og kanari. I Norge skal du gå stille i dørene, være ydmyk.

I Norge er det helt ok å være egoistisk, selvopptatt og kjip, du må bare ikke snakke så høyt om det.

For vi er sosialdemokrater her i dette landet, vi er det langt inn til beinmargen, men vi makter bare ikke å leve etter de sosialdemokratiske kjørereglene...

Det er vel derfor Hagen er en kjærkommen hakkekylling.

*

Jeg skulle gjerne vært så rik som Hagen. Det ville gitt meg et større spillerom.

Jeg kunne ha hjulpet folk jeg er glad i, mennesker som sliter.

Og jeg mistenker ikke Hagen for at noen i hans nærhet lider på grunn av at Solkongen er smålig, snarere tvert i mot.

Jeg tenker på dette med Lotto-millionærer.

De fleste som vinner noen uventede millioner blir redde, øre, vet ikke helt.

"Kanskje nye kjøkkengardiner, en liten bil" var det en dame som sa, da hun vant 5 mill.

Penger kan ikke kobles til lykke, missunnelse der i mot...

Og.

Hagen smiler hyggelig på juletrappa si.

Det er det ikke så mange sosialdemokrater som gjør.

Men det er vel sikkert fordi han er rik, jeg vet ikke?

Jeg vet ikke hvem som sa det, men jeg elsker dette utsagnet:

"En nordmann har det best når han sitter på en vond stol"

KJÆRE ALLE SAMMEN?

Han stirret rett i kamera, rett på oss, et lite smil kruset seg over det julerøde slipset.

"Kjære alle sammen!" sa han.

Ja, det var det han sa, statsministeren.

For hva skulle han ellers ha sagt?

*

Og kongen? Han sa ikke "Kjære landsmenn" - han gikk rett på sak.

Ok, han sa det riktignok på en dannet måte, men han sa "ta dere sammen for svarte!"

Ikke bygg flere murer, sa kongen.

Ikke vær så skeptiske for alt som er fremmed, for ting som ikke ligner på oss selv, sa kongen.

*

Jeg husker en gammel linje - "løft ditt hode du raske gutt!"

Men statsministeren smilte såvidt, sa "Kjære alle sammen" - og jeg følte at jeg datt av lasset allerede i inledningen av nyttårstalen.

Jeg liker ikke taler som er sånn akkurat passe, som ikke støter noen, "nei, nå er det jul, nå skal vi ha det hyggelig dere, kjære alle sammen!"

*

Tenk om Jens hadde sagt:

Jeg kunne sagt: kjære dere, kjære alle sammen, men jeg gjør ikke det.

Så jeg sier heller. Ta dere sammen, hva er det dere holder på med?

Hva er det VI holder på med her i "verdens beste land?"

Hvorfor sutrer vi så fælt? Hvorfor ser vi hverandre ikke?

Hvorfor går vi med sammenbitte tenner, nedslåtte blikk?

Hvorfor er vi hardest angrepet av svineinfluensa, i denne lille avkroken i verden?

Hvorfor lar vi, som bare er litt i overkant av 4 millioner, mennesker ligge å dø på gaten fordi jeg/vi ikke makter/evner å ta stilling til en bedre ruspolitikk?

Hvorfor tror vi det er mer humant å la unge menn og kvinner dø av overdose i et iskaldt portrom, enn å gi dem en sprøyte med heroin, mens vi forsøker etter beste evne å sluse dem inn til et verdig liv?

Hvorfor har vi, oljenasjonen, en av de rikeste i verden, det så "grusomt" nå i disse økonomiske krisetider? Er det så alldeles forferdelig at vi "bare" har råd til å ha én bil pr husstand?

Hvorfor hyler vi opp om renten, når unger går alene om natten rundt i Oslo sentrum fordi enkelte foreldre ikke kan ta vare på barna sine lenger?

Hvorfor tolererer vi at ungene blir rabiate på julaften fordi de ikke får den nyeste i-Phonen, de dyreste skiene, den siste syltynne Mac'n?

Hvorfor lar jeg min finnansminister si at om folk "slutter å handle dyre ting går økonomien vår dårlig/over styr?"

*

Statsministerens tale var som en tale til noen du ikke kjenner så godt, kanskje ikke liker så godt.

Da bruker du runde ordelag, sier kanskje "Kjære alle sammen" og smiler et nøytralt smil, og håper du kommer deg gjennom talen uten å bli avslørt, bli beskyldt for å være kald eller upersonlig...

*

For ikke så lenge siden fryktet jeg mest av alt at Siv Jensen skulle bli den som sa

"Kjære alle sammen!" på nyttårsdagen, men det ble det heldigvis ikke.

Men tanken på hva hun ville ha sagt slipper meg ikke.

Ville hun sagt:

"Kjære dere alle sammen. I høst har vi vært flinke.

Vi har kastet en mullah ut av landet, vi har sluttet med bistand, vi har opprettet asylmottak i Afrika, vi har stengt grensene, vi har kvittet oss med all synlig rus/narkomani på gaten, vi har jagd de prostituerte vekk fra Karl Johan, vi har satt ned prisene på Vinmonopolet, vi har kvittet oss med helsekøene, vi har økt budsjettet til politiet og satt alle de utenlandske bandittene bak lås og slå, og vi har en gang for alle bevist at klimakrisen bare er noe tull og fanteri.

God nytt år alle sammen!"

Nei, hun ville nok ikke sagt noe av dette.

Hun ville nok vært like rund i kantene som Jens Stoltenberg.

(Og jeg tror neppe fedrelandsfølelsen hadde fått et oppsving av en slik tale)

*

Men kongen, kjære kongen.

Vi kunne alle se det i øynene hans.

TA DERE SAMMEN FOR SVARTE!

Det var det han tenkte.

Men kong Harald har ingen makt.

Han er bare en bestefar som bor i et alt for stort og dyrt hus.

En gammel overarbeidet mann som prøver å finne tid til de fem barnebarna sine.

Men en god taler, et forbilde?

Ja, så absolutt!

GOD MORGEN 2010

God morgen 2010, der er du jo!

*

For noen timer siden kom du inn i tiden med et øredøvende brak.

Raketter og andre lekkerheter fløy over himmelen, alle katter og hunder skalv og ville være inne, og kråkene fløy som starfighters over himmelen som om de trodde Harmagedon var kommet til disse iskalde deler av verden.

Harmagedon? Dommens dag?

Ordet har en klang av angst, en redsel.

Mine foreldre trodde på en annen Gud. Han het Jehova.

Du vet disse menneskene som går fra dør til dør med bladene Vakttårnet og Våkn Opp!

*

I hele barndommen levde jeg med spådommen om at verden skulle gå under i "the big bang" i 1975, jeg ville bare være nitten og et halvt år, jeg ville dø.

For jeg var også sikker på at jeg ikke var en av de utvalgte som skulle få oppleve å gå på de gullbelagte gatene oppe i himmelen.

*

Vel, verden gikk ikke under, eller, kanskje var det det den gjorde?

Jeg sitter her med kaffe, dagen ser ut som dager bruker se ut.

God morgen 2010! Hyggelig å se deg!
Om jeg føler meg eldre spør du?

Nei, ikke eldre, ikke klokere, men roligere, veldig mye roligere.

Når du trodde du ikke skulle bli eldre en nitten år, er livet her i mitt sjette tiår på jorden en underlig gave, en bonus, ja, en slags gevinst.

*

For det tar tid å verdsette tiden som går, eller tiden som kommer, om du vil.

Livet har stort sett bestått av venting, på en telefon, en rolle, et ja eller et nei, på at julen skulle komme, et nytt år, lønning, feriepenger, sommeren.

Nå venter jeg ikke så mye lenger.

Det meste av det jeg håpet på for livet mitt har allerede hendt, og alt som kommer i min vei nå for tiden ser jeg på som gledelige overraskelser.

*

Jeg hadde så mange forvirrende tanker om begrepet "lykke" før.

Å, om jeg bare får den rollen i den tv-serien, så skal jeg bli så lykkelig!

Å, om teateret vil sette opp det nye stykket mitt?

Å, jeg skal bli så happy, jeg skal bli så inn i helvetes glad!

Så får du den eller den rollen, teateret setter opp ikke bare ett, vent, nå har jeg ti eller elleve oppførelser bak meg, men lykke, nei, ikke i det hele tatt.

*

For lykke er ikke koblet til den slags.

Lykke er et blaff, et øyeblikk av ro og tilfredshet, du tenker, nå er det helt ok å sitte her med denne kaffekoppen og sludre litt på bloggen, tenke fine tanker, memorere et ord jeg har lært meg å si stadig høyere og høyere, et lite ord på fire bokstaver: TAKK.

Jeg har vært freelancer i snart 40 år, jeg har aldri sultet.

Ja da, det har vært år hvor jeg har måttet velge mellom brød eller et trikkekort, det har vært bratte oppoverbakke-år, år hvor jeg har tenkt at jeg ikke orker mer, men så har alt snudd til det bedre.

Tidligere i høst hadde jeg for det meste blanke ark, men nå sitter jeg her, vet ned til minste detalj hva jeg skal gjøre i to år framover.

Takk, takk, takk. Hi hi...

Min kloke venninne sa da jeg ikke kom inn på Teaterhøyskolen etter fjerde forsøk:

"Men er det ikke bedre å kunne lage sin egen vei?"

Og min fantastiske venn Ferdinand Finne levde etter mottoet:

"Vandrer, veien blir til mens du går"

Vel, nå får det være nok med sludder og namedropping for i dag.

Skal dekke bord, mate katta, lage nyttårslunsj til gode venner.

Men, 2010, god morgen, fint at du er her.

Vi skal nok få det til du og jeg.