EN UHYGGELIG DRØM

FORLEDEN NATT VÅKNET JEG MED ET RYKK.

Den svarte katten vår lå på brystet mitt.

Katten får aldri lov å være på soverommet.

Men nå har det funnet på noe fiffig, den hopper opp og henger seg på dørklinka, og vips, fri adgang til dundynene.

Men det var ikke katten som fikk meg til å våkne, der var en drøm.

Jeg drømte om Siv Jensen.

At jeg satt sammen med Siv og Erna Solberg og drakk øl på ei rorbu i Stamsund i Lofoten, sommer, måkeskrik, ren idyll.

Og Siv var så søt, så hyggelig.

Jeg strirret katten inn i de ravgule øynene, ute seilte månen over himmelen, min kjære sov.

Pusten min gikk i raspende hiv. Skrekk, skrekk.

Siv hadde på seg en duegrå blondekjole, håret var bleket av sol og saltvann.

"Jeg vet at du elsker meg" sa hun, smilte dette tunge Majorstu-smilet.

"Og jeg elsker deg" fortsatte hun, løftet ølet, en skumdråpe blandet seg med leppestiften.

Jeg sto opp, tente en sigarett, satt stille og blåste røyken ut i den mørke stuen.

Hvorfor drømmer jeg om Siv Jensen av alle mennesker?

Og hvorfor er jeg skamfull over denne drømmen, sint fordi hun var så hyggelig?

Jeg kjenner ikke Siv, jeg har så vidt hilst på henne en gang.

Politisk sett er vi bitre fiender. Jeg er prinsipiellt uenig i alt hun står for.

Jeg ser det som en tragedie om hun skulle komme til politisk makt i Norge.

Men jeg kan ikke få denne drømmen ut av hodet.

Det jordbærrøde smilet, den duegrå kjolen, Erna som satt rund og trolldeigblig rett ved.

Og stemmen hennes, lys og lett. Ikke denne hese farlige.

Øynene, så uskyldig blå, som på en engel.

Og ølet, som smakte så godt.

Havet, og måkene.