BARBIE BLUES

I FJOR FYLTE VERDENS MEST BERØMTE DUKKE 50 ÅR.

Barbie, 50 år? Hun er like smekker, vakker.

Blond og mager, med struttepupper og lange legger.

Tidens tann har ikke satt sine merker på denne skjønnheten, ei heller har tiden løpt fra henne, verken fra henne eller makkeren Ken, som er like he-man smukk, i ørliten badebukse og blått soveromsblikk...

*

Jeg sitter her med svart kaffe og fnyser foraktelig av det hvite giftbrødet som bys fram.

Jeg vil være like slank og soveromslekker som Ken, som Johnny Depp og gutta boys som flekker magen på film, sånne skjødesløst elegante mannfolk, ja, du vet. Som bare kan hoppe i skoa, en t-skjorte og et par jeans og allikevel bli kåret til verdens best kledde menn.

*

Men livet lever, og kroppen, kroppen lever sitt eget liv etter 40, for ikke å si 50.

Du oppdager haker i speilet som ikke var der i går, det som en gang var en solbrun biceps er blitt en blek, hjemløs kyllingfilet, og ryggen går direkte ned til trøtte lår uten å måtte forsere det som en gang var en spretten liten stjert.

Ja, det er trist med dette livets herjinger med denne eneste kroppen vi stakkars mennesker har fått utlevert her i livet.

*

Jeg ser på bilder av meg selv, ikke ofte, men når jeg blar i gamle album, ser jeg denne unge slanke mannen, den tynne lille gutten med blond lugg, blå skjorte og hvite kortbukser.

Og en dump sorg sprenger i brystet, en lengsel tilbake til den gang.

Jeg tenker, hvorfor var jeg ikke tynn nok den gangen? Hvorfor var jeg ikke glad?

Hvorfor satte jeg ikke pris på det som jeg ikke har lenger?

Denne ungdommelige styrken som er borte?

*

Det er noe som heter:

"Youth is wasted on the young!"

Og en annen linje er slik:

"Alderdommen er ungdommens fremtid"

*

Nei, jeg vil ikke være Ken, i allefall ikke Barbie!

Jeg vil være den jeg er, bare litt yngre.

Eller, jeg tenker, hvorfor er livet så utspekulert tenkt ut av noen som styrer det hele?

Når du endelig begynner å bli fornøyd med det menneskehuset du bor i, huset av kjøtt, bein, blod og tanker, så faller reisverket sammen, taket begynner å lekke, vinduene er vanskelig å se ut av, lyden av verden der ute blir stadig svakere?

Ja da, jeg vet det. Det kalles for livet selv.

*

Så, vi maler og flikker, vi legger nytt tak, setter på oss førstørrelses-glass mot verden, vi legger øret inntil pulsen av dagen i dag, vi henger med. Vi kjøper i-Pod, i-Phone, Mac Air, vi er på Twitter og Facebook, you name it, vi er ikke de eldre, selv om vi har levd en stund...

Jeg har alltid sagt at når jeg blir "eldre" skal jeg drite i vekta, jeg skal spise hva jeg vil når jeg vil, og hvor mye jeg vil av hva jeg vil.

Og så oppdager jeg plutselig at "når" jeg "blir eldre" er nå!

Og denne hvite brødbiten som bys fram er absolutt forbudt i den dietten som helvetes Fedon Lindbergh har satt opp for meg.

*

Nei, jeg er ikke hysterisk, jeg er ikke det.

Jeg lider ikke av spiseforstyrrelse.

Jeg går bare i blinde mot alt som en gang var.

Leter etter en slank nattedrøm som stadig glipper når dagen er et faktum.

Karen Blixen, en svært forfengelig dame, sa ganske sent i livet:

"Speil er ikke lenger hva de var!"

Jeg visste det, jeg visste det!

Det er de helvetes speilprodusentene!

Hvorfor kan ingen lage noen skikkelige speil lenger?

I ren glede sluker jeg en halv baguette.

Gudegod, gudegod!

Mennesker burde spise mer hvitt brød, med meierismør og marmelade.

Ken er jo ikke sexy engang, det magre skabberakket!

*