Jeg hører på P4 om morgenen. I dag forteller kanalen meg at en kvinnelig idrettsutøver har massert en amerikansk trener i nakken. Idrettspresident Tove Paule sier at "om dette stemmer, er det uhørt!"
Den samme treneren fikk sparken for seksuell sleifkjeft i fjor.
Jeg kjenner overhodet ikke til detaljene i denne saken, men jeg undrer.
Er det så ille at et menneske masserer et annet menneske?
Journalistene dupper så vidt på skumtoppene av virkeligheten, og vi får bare servert harde facts om tukling og griseprat, og ja, det ser ille ut for Müller om alt som sies i media er sant...
*
Det virker som sporten har store problemer med nærhet, at gapet mellom kjønnene er stort.
Kvinner skal respekteres som kjønn, men de får ikke hoppe sammen med gutta i "stor bakke."
Kvinnesporten får ikke samme plass i media som mannesporten, selv om kvinnene ofte leverer bedre i mange sammenhenger.
Hvorfor er det slik?
*
Sporten har også store problemer med homoseksualitet.
Små gutter i fotballdrakter roper "jævla homo" etter hverandre uten at sporten reagerer.
Holdninger skapes. Guttedrømmer knuses, om det skulle stemme at du er "en jævla homo" selv om taklingene av ballen er over gjennomsnittet. Jævla homo! Jævla homo!
*
Også her ligger kvinnesporten foran.
Mange i håndballen har stått fram som lesbiske.
En i min familie sier til og med: "Jeg gidder ikke å se på de lesbekjerringene!"
*
NRK sender for tiden serien "Rødt, hvitt og skrått"
- en serie som forteller de homofiles historie i Norge.
Det er en hjerteskjærende filmatisering om utenforskap, seksuell oppvåkning, skam og fornedrelse, en serie om mennesker som har tatt vanskelige valg.
Serien bommer på et punkt.
Kampen er ikke over! Slett ikke!
*
Vi lever i et lite jomfrunalsk mini-USA.
Det er symptomatisk at Norge trykker superhomoer som Jan Thomas til sitt bryst, men lar sporten herje med folk som har en annen seksuell orientering.
Ja da, sporten sier selv at det er null-tolleranse for mobbing av homoseksuelle, men tenk, jeg tror ikke det.
Statistisk sett skulle det være mange flere mannlige homofile fotballspillere, men det er ingen i toppfotballen som har kommet ut av skapet. Hva skyldes dette?
Kanskje vanskelig å drille ballen foran apeberget med dette stigmaet i bagasjen?
*
Som sagt, jeg kjenner ikke Müller-saken, men den sier noe om sportens vokabular, dens redsel for nærhet, dens mangel på evne til å kommunisere med den tiden vi lever i.
At man slipper til fargede gutter og menn på gresset har ikke noe med integrering å gjøre, det er en dyd av nødvendighet. Det kan selv apeberget forstå.
Men om en vakker ung mann fra de indre bygder står fram og forteller at han elsker en mann, har toppfotballen et problem.
Derfor er det lettere å hyle opp når en sleivkjefta amerikaner lar en ufin replikk falle ved et restaurantbord, eller lar seg kna litt i nakken av en ung blondine med skøyter på beina.
De olympiske verdier?
Noen som husker?
*
Det hender fremdeles at noen sier til meg:
"Du må ikke tro at jeg har noe i mot deg fordi du er homo!"
"Men det var jo svært generøst" sier jeg "jeg har heller ikke problemer med at du ikke er det!"
De fleste tar ikke poenget. Jeg er et menneske, ikke et seksuellt avvik for faen!
Norge i rødt, hvitt og skrått?
Tove Paule, tar du jobben?
Eller har du nok med å holde mannegrisene unna?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar