Jeg vasker opp. Jeg står her i dette kjøkkenet.
Kjenner det varme såpevannet rundt håndleddene.
Vannet er på grensen til hva huden min tåler.
Hvor mye tåler en hud?
Når brenner et menneske seg, slike tanker, underliggende tanker.
På veggen over oppvaskbenken har jeg stiftet opp et bilde av Paris.
Jeg lengter aldri så mye som når jeg står ved oppvaskbenken.
Såpevannet, boblene, striper av fett på gårdsdagens tallerkener, gjestene.
Vinen, glassene, jeg vasker de vakre stettglassene.
Setter dem pent på et hvitt kopphåndkle av lin.
Pusser dem, holder dem opp mot det grå lyset som siver inn i rommet.
Setter dem pent på plass i skapet på den andre siden av rommet.
Rydder vekk alle samtaler, alle ord som ble sagt her i dette rommet i natt.
Åpner et vindu, lukker det igjen.
Jeg liker ikke mennesker, jeg trives best alene.
Såpevannet begynner å kjølne.
Jeg får en tanke om å spare det, flytte det over i en bøtte, vaske gulvene i det.
Ja, det gjør jeg.
Jeg går ut i vaskerommet, henter en bøtte.
Tar en mugge og flytter vannet over i bøtten.
Henter en mopp, spenner den fast på langkosten.
Lar moppen gli over eikeparketten, en god følelse.
Nå gjør du noe viktig, tenker jeg.
Du renser dette rommet for fotavtrykk, minner.
Om seks timer kommer den jeg lever med hjem igjen, seks timer.
Jeg skal skrive noen sider, kanskje bare noen få ord, men først dette gulvet.
Så ned til nærbutikken, kjøpe en bunt purre?
Litt bacon, kanskje koke en suppe, legge noen linser i vann, min kjære elsker linsesuppe. Koriander? Ja. Koriander.
Hvem var egentlig pappa? Kjente jeg ham?
Nå tømmer jeg vannet i toalettet, ser såpeskummet tårne seg opp, jeg spyler det vekk.
Så går jeg til speilet, ser mitt eget ansikt, den trøtte huden, de grønne øynene.
Slik står jeg lenge, stirrer mot det som er meg.
Pappa? Jeg kan så vidt ane deg et sted bak øynene mine, ser en slags likhet.
Nå er jeg dobbelt så gammel som du var da jeg ble født.
Jo, det blir koriander, men ikke linser, linser trenger for lang bløtlegging.
En bunt purre, er det virkelig det det heter?
Jeg går tilbake til kjøkkenbenken, stirrer på Eiffeltårnet.
Fem hundre meter i luftlinje fra dette tårnet har jeg et rom som venter.
Vaske badet? Hvorfor ikke?
Nå skrur jeg korken av Salmiakk-flasken.
Nå tapper jeg nytt vann i bøtten.
Det er 25. januar 2010, klokken er 0936.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar