Min kjære røyker på sengen, leser Knausgård. Jeg løper til og fra, serverer kaffe med oppskummet melk.
Slik er det enkle landsens liv her på ærverdige gamle Kampen i dag.
Min kjære kommer med smattelyder under dynene, humrer av og til, ler, snøfter.
"Fin bok?" spør jeg litt passe engasjert.
Jeg vil jo at han skal si at boka stinker, at han leser den fordi alle andre gjør det, men nei, han sier ikke det, han sier "det drypper jo ett og annet gullkorn mellom bleieskift og oppvask!"
- Ha ha, der ser du, tenker jeg, drittbok, selvopptatt forfatter!
Jeg visste det nok, jeg visste det nok.
*
Jeg elsker å snakke dritt om bøker jeg bare så vidt har bladd i.
Jeg elsker å hate alt det alle andre leser, filmer som du bare MÅ se, teaterstykker som har fått god kritikk, men som jeg ikke har giddet å se, osv...
Ok, jeg har lest de 200 første sidene av Knausgårdkampen, ja da, det er jo fint, veldig fint. Åpningsscenen om døden, men så faller jeg av lasset, jeg har på en måte hørt det før, så alt for mange ganger.
*
Og så er jeg litt irritert på Knauser'n.
Han er for pen, han er for utstudert ustyla, skjønner?
Litt sånn Jean Paul Gaultier-aktig, bare med logoen klippet bort for ikke å virke for trendy og desperat, for planlagt oppdressa, men jeg kan knepene, jeg har fingerspissfølelse for dyre skjorter som ser billige ut, shabby skinnjakker som ser ut som om de kommer fra en bruktbutikk i Berlin, men er kjøpt i en dyr designersjappe i Les Marais i Paris, du lurer ikke meg Karl Ove Knausgård, slett ikke.
*
Og så jeg er litt gammeldags når det gjelder forfattere.
Vil helst at de skal være damer med hennahår, i vide batikkgevanter.
Sånn litt Vigdis Hjorth-fulle og hysteriske, eller mørke og litt skumle som Wassmo, eller poltiske rebeller som Tove Nilsen eller gale og storrøykende som Anne B Ragde.
Og om de er menn, litt selvhøytidelige, med store ugredde, helst grå krøllefrisyrer, en nett liten alpelue eller en strikkekofte, gjerne briller, en håpløs dress som borger for kvalitet og seriøsitet.
Karl Ove Knausgård er ingenting av dette.
Han ser ut som en fotomodell, høyst provoserende hele framtoningen spør du meg.
For det må jo være noe lummert med et menneske som iscenesetter hele ståheien rundt seg selv ned til minste detalj, eller?
*
Jeg skal ikke sammenligne min lille suksess som skrivende med Knauser'n.
Men mange sier at jeg burde skrive bøker.
Mennesker jeg respekterer sier sogar at jeg burde gi ut denne bloggen, vel.
Jeg synes dette med blogg er litt pinlig.
Noen ganger kan jeg tenke, skrev jeg virkelig dette, trykket jeg på PUBLISER INNLEGG?
For jeg tenker at bok, bøker, det er liksom (ordet brukt med vilje) noe seriøst, noe høytidelig som skal rammes inn av to permer.
Tenker at mine små private utgytelser ikke er litteratur, men selvopptatt pludder.
Jeg kan jo ikke sende inn en tekst som handler om at jeg vasker opp eller henter barna i barnehagen til et forlag og håpe på en utgivelse?
Jeg tenker at mitt lille liv er totalt uviktig for andre enn meg selv. Jeg gjør det.
For jeg mener at du kan aldri skrive deg vekk fra det faktum at du ikke har en historie å fortelle.
*
Som dramatiker synes jeg også det meste jeg skriver er uvesentlig.
Jeg skal sitte på min tolvte og trettende premiere som dramatiker i året som kommer, og som vanlig kommer jeg til å sitte der rødmende av skam, tenke, de må da forstå at dette handler om meg selv, at jeg bare later som jeg skriver dramatikk...
Tenke at jeg ikke har vært nøye nok med å rydde opp etter meg, slette sporene.
Men nei, så langt er jeg ikke blitt avslørt.
For, det rare er at om du skriver HAN, så tror ingen at det handler om deg selv.
Skriver du JEG, så har du sporenstreks hundekobbelet etter deg.
Svært ofte har jeg brukt fremmedordet HUN, og da blir du aldri tatt.
Verre er det ikke.
*
Men jeg har noen oppsparte midler. Og jeg har en plan.
På min neste premiere skal jeg sitte utstudert og skjødesløst lekker i en lurvete skinnjakke til 25000, med et par dyre, ikke for pussede sko, en dempet matt silkeskjorte, være litt salongberuset og rose skuespillerne i forsiktige vendinger.
Men jeg kommer til og kuppe kvelden i talen jeg skal holde, jeg tenker å si:
Dette stykket handler ikke om August Strindberg, det handler om meg selv!
For hvorfor være personlig når man kan være privat?
Så kommer alle til å le hjertelig og tenke "tøysekoppen" Sven Henriksen.
Men det de ikke vet er at det stykket jeg skriver på nå heter
"HENRIKSEN FORTELLER ALT."
Det blir det første stykket jeg skriver som ikke handler om meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar