(FOTO: Morten Krogvold)*
Senest i går gikk Ingunn Økland ut i Aftenposten i en flott kronikk om den "påståtte" kvinnekrisen i norsk filmindustri.
Ingunn Økland er en av de få som mener kvotering vil være direkte ødeleggende for bransjen, at bransjen heller burde "legge til rette for, ta vare på og utvikle sine talenter, det være seg både kvinner og menn."
Og som en av de ytterst få gjorde hun et "overslag" over kvinners "bidrag" til norsk film.
Hun nevnte sogar en kvinne som fikk Oscar for sin film "Den danske dikteren"
(Thorild Kåven - unnskyld om jeg har stavet navnet galt)
Og som en pussig liten detalj nevner jeg at i denne filmen er det faktisk norsk films førstedame som leser voice-over.
Hun heter Liv Ullmann. Noen som husker henne?
*
Liv Ullmann innehar alt det norsk film etterlyser.
Hun er en skuespiller, hun er forfatter, hun skriver film-manus, hun regisserer, og mest av alt, hun er KVINNE!
Hun er simpelten en gavepakke, en perfekt rollemodell for kvinner som sliter med å slippe til i en mannsdominert bransje, spør du meg!
*
Men desverre har denne lille filmdammen et "besværlig" forhold til dette multitalentet av en kunstner.
For KVINNER kan ikke bare komme her og komme her i dette landet.
Hun kan ikke komme trekkende med utenlanske skuespillere som ikke en gang er medlem av Norsk Skuespillerforbund!
For det hjelper ikke at de heter Cate Blanchett og vil spille Ibsen på film aldri så mye!
Ikke heller kan man spankulere opp og ned på røde løpere i Cannes og Berlin, bli hyllet i det store utland, eller samarbeide med folk som ikke kvalifiserer til å bli vurdert av det sendrektige tildelingsapparatet til Norsk Filminstitutt eller hva det nå heter.
For i norsk film skal du, som kvinne, være ydmyk, du skal vente til det blir din tur.
Liv Ullmann har ikke tid til å vente, Liv Ullmann har alt for mye å gjøre til å vente på at Norge skal utløse penger til hennes prosjekter.
Så hun pakker kofferten og sier "fuck you!" til gamlelandet og reiser hjem til Florida eller til Australia og setter opp "En sporvogn til begjær" med nevnte Blanchett i hovedrollen.
*
Vel, nå skal Liv Ullmann hjem til gamlelandet å spille teater.
Hele Norge skal få se henne i "Lang dags ferd mot natt" - og det blir sikkert flott, for all del.
Og det er vakkert at Norge tar henne "inn i varmen" igjen, lar henne få opptre på en norsk scene. Men på mange måter er det litt "rykk tilbake til start" for Ullmann dette.
For det var på den norske teaterscenen det hele begynte, jeg tenker på Anne Frank som slo ned som en bombe på Rogaland Teater på 60-tallet.
Men det skulle ikke gå lenge før Ingemar Bergmann kastet både øyne og objektiv på henne, la grunnen for denne enorme karrieren som hjemlandet hennes gjør alt for å overse og forminske.
*
Et kvinneproblem? Det er mulig bransjen har et kvinneproblem.
Men Norge har et problem med kunstnere som blir for store, for egenrådige.
De fleste som vil noe større i dette landet må ut for å puste, tenke, gjøre.
Og bak dem snør sporene igjen, veien hjem blir vanskelig å finne.
Og ja, hvordan norsk film har behandlet Liv Ullmann er et problem.
Det er et kvinneproblem i ytterste konsekvens.
*
Men Liv Ullmann kan lene seg tilbake i godstolen mens solen går ned i havet ved Florida.
Bak henne, i alle hyllene står livsverket. Metervis med filmer, bøker og troféer.
Og, hun skal sikkert jobbe i mange år, så, hent henne hjem for svarte!
La kamera gå!
*
(Simone de Beauvoir sa lakonisk:
"At jeg er kvinne kan jeg virkelig ikke ta hensyn til!")
Så hvorfor skal norsk film gjøre denne "påståtte" kvinnekrisen til en stor sak?
*
All ære til deg, kjære Liv Ullmann for det du har gjort for norsk film!
Jeg reiser meg i respekt. Andre som følger på?
Ikke det...
Vel, hadde Liv Ullmann vært mann, ville hun vært en guru.
Hun ville sittet som leder av det meste innen norsk film, hun ville vært målestokken for alt og alle. Nå er hun bare et vanskelig kvinnemenneske som "krever" å lage film i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar