GOD MORGEN NORGE!

Jula er ryddet ut, kuler og lys pakket vekk i boden, jeg sitter her ved tastaturet.

Hører skrekk-meldinger om Facebook og Twitter på radioen, at om du melder deg inn i en tilsynelatende uskyldig gruppe, kan den skifte navn til f. eks "Vi som blir erotisk opphisset av våre egne barn!" - en svensk småbarnsmor opplevde å se seg selv med barnet på armen som medlem av en slik gruppe.

*

Cyberspace er blitt et stort skummelt dyr ute av kontroll, men det visste vi jo. Og, jeg kjenner en snikende trøtthet til både Facebook og Twitter. Føler at jeg ikke behøver å fortelle verden at jeg vasker gulvet eller skal ha kjøttboller til middag. Men det er jo slik at du kan finpusse din status på nettet, du kan lage deg en image, fortelle kollegaer om alle dine suksesser, male et bilde av deg selv slik du ønsker, og selvfølgelig drive nettverksbygging.

*

Jeg blir syk av missunnelse når jeg leser andre droppe info om at "jeg sitter på Gotland og skriver" eller - "fått to måneders opphold på det norske huset i Roma" - faen, tenker jeg da, her sitter jeg ved det lille bordet mitt og stirrer på snøen som laver ned.

Ok, jeg lekker jo litt info om det lille kvistværelset jeg har tilgang til i Paris, det er ikke det, litt skal man jo irritere sine venner med.

*

Men blogg? jeg liker bloggen.

Kanskje fordi jeg blir lest av veldig mange, får mye ros?

Om jeg ikke blogger på en uke eller bare noen dager kommer det klagerop på Twitter og Facebook, ha skjer'a, er du syk? Dagen er ikke den samme uten bloggen din!

Og lille selvopptatte meg blir jo selvfølgelig smigret.

Så nå sitter jeg her og blogger uten egentlig å vite hva jeg skal skrive om.

Jeg er ikke så sint om dagen, kanskje derfor.

Kanskje det grusomme jordskjelvet i Port au Prince har lagt seg som et teppe over sinnet mitt? Eller så har jeg rett og slett kjeftet ferdig?

Eller, hvordan hadde vi reagert om dette jordskjelvet hadde rammet et muslimsk land?

Hadde vi hatt like stor dekning i media?

Ville vi sendt 40 millioner kroner som hjelp?

Jeg vet ikke.

For vi er liksom litt trøtte på muslimer, gammelt nytt det der, mens et stort jordskjelv på den andre siden av Atlanterhavet er en katastrofe det er mer edelt å føle sympati for, forholde seg til.

At mødre og barn sprenges i filler på vei til torget i Bagdad hver eneste dag, rører oss ikke på samme måte.

Jeg tok meg selv i å gråte foran tv'n i går da jeg så en reportasje fra Haiti, mens jeg gikk for å sette på kaffen under et lite glimt fra Bagdad hvor 70 mennesker var blitt drept.

Helt uten å vite det setter vi verdi, prislapp på forskjellige menneskegrupper.

Nyheter pumpes ut i et tempo som får oss til å bli kalde. Når jeg ser små gutter fra Afrika med fluer i øyekroken gråte i utspekulerte trailere for bistandsorganisasjonene skifter jeg kanal, jeg orker ikke å se det, jeg har sett nok.

For det er lettere å forholde seg til at det helvetes toget står, eller at lufta er tjukk som graut i Bergen. For ikke å snakke om kulda og bjørkeveden som er svindyr!

Se det, da fikk jeg jo trøkkt ut av meg en liten tirade i dag også!

GOD MORGEN NORGE!

Savner egentlig Jaglands idé om "det norske hus" - men det raste sammen, var bygget på for dårlig grunn. Som brakkene på Haiti.