DEN SVARTE GRISEN

Jeg hører alltid på radio om morgenen.

I dag er det biskop-overgrep og likelønn det handler om.

Og pressekobbelet rykker i lenken, i disse dager er selv prestens katt under lupen.

Men kjære vene, seksuelle overgrep i den katolske kirke, dette visste vi da?

Men likelønn? I 2010?

Anne-Kath Hærland kom med en glitrende og vittig replikk angående fattigdom i Norge, sa:

"Men det er jo såre enkelt. Kan man ikke bare forby fattigdom?

Fra 1. januar 2010 er det ikke lenger lov å være fattig i Norge?"

Røykerne ble jo støtt ut i det iskalde mørket med et forbud, så hvorfor ikke?

Fra 1. januar 2011 er det forbudt for menn å tjene mer enn kvinner!

Men verden fungerer ikke slik, slett ikke.

*

Jeg har nettopp avsluttet mitt nye teaterstykke om August Strindberg.

Det heter "Den svarte grisen" og foregår i løpet av en vinternatt i Berlin i 1896.

Ok, temaet er vel ikke akkurat likelønn, men det handler om kvinners muligheter til å skaffe seg en karriere på lik linje med sine mannlige venner.

Det er over 100 år siden Nora Helmer smalt døren og gikk. Til hva, vet vi ikke..

Eller vet vi?

I mitt stykke er Dagny Juel en av hovedpersonene, en kvinne med hang til kunstneriske drømmer, hun skriver dikt, men er også mor og hustru med alt hva dette fører med seg av plikt og skyldfølelse.

Ok, Fru Dagny kunne sette barna igjen hos sin rike mor oppe på Kongsvinger for å forfølge sin kunsteriske drøm, men dette resulterte selvfølgelig med at hun ble betegnet som egoistisk, selvopptatt og ja, som en dårlig mor.

*

Kan en mor forlate sine barn i dagens Norge?

Kan hun parkere dem hos noen andre mens hun reiser avsted for å lage en film eller skrive en roman? Er det tvingende nødvendig at en mor alltid er der for barna? Er det bare HUN som kan gi barna den ekte varmen dette lille barnet behøver? Eller er det så såre enkelt at en barn bare trenger NOEN som kan gi det omsorg, mat og pleie?

Jeg vet ikke, det er alltid så mange følelser som kommer i veien, sier min Dagny i stykket.

*

Jeg tenker at tiden har stått stille. At svært lite har skjedd.

Men som alltid, it comes down to money.

Det er når regnestykket ikke går opp vi ser urettferdighetene.

Men når refleksjon og innsikt en dag gjør oss fargeblinde, når kjønnene blir likeverdige, når alle mennesker en dag forhåpenligvis blir like mye verdt, tjener det samme, hvor står vi da?

Jeg har ofte spurt mine kvinnelige venner; hva er det egentlig som stopper deg?

Svarene er forskjellige, slett ikke entydlige, men ofte svært difuse.

Men faen, sier jeg, lei en barnepike, stikk avgårde, lag den filmen!

Jeg kan da ikke det, hva vil folk tro? At jeg ikke kan ta vare på ungene mine?

August Strindberg reiste fra hustru og barn, men han var jo en egoistisk drittsekk!

Det er vi da alle enige om!?

Og hustruen, Siri von Essen, som ofret en lysende skuespillerkarriere, ja, hva med henne?

Sorry Siri, sorry, sorry.

Legg ned arbeidet damer, streik for svarte!

Eller gikk Nora Helmer forgjeves ut av den døren?

TRE HØNS 2

I går så jeg for første gang en episode av den amerikanske tv-serien TrueBlood.

Scenen er f. eks slik; et par, lekkert sminket og kledd som i New Orleans på 20-tallet møter et annet par på en musikkbar. Scenen ender med en orgie i sex og blod, tette bilder når livet ebber ut, sengen flyter av blod og sekreter mens nakne kropper parer seg i utstuderte kameravinkler....

Dette er en av de mest populære underholdningserier for ungdom.

Vel, jeg blir ikke rystet eller sjokkert.

*

Rett før påske ble det slaktet tre høns på Black Box, og bl.a Scenekunst.no flommer over av sjokkmeldinger om denne hendelsen.

Selv Norsk Kulturråd vurderer mulignes å trekke tilbake den økonomiske støtten til Julian Blaue og hans kumpaner, på grunn av planlagt dyremishandling og for rå sexscener, som man skal ha seg frabedt på selv alternative norske scener.

Jeg kan ikke uttale meg om grovhetsgraden av hendelsene på denne scenen fordi jeg ikke har sett forestillingen, men jeg er i mot alt som heter yrkesforbud.

For Julian Blaue (som jeg heller ikke vet hvem er) er ikke lenger ønsket på noen scene i Norge, sier Scenekunst.no.

*

Jeg elsker teater og forestillinger som provoserer.

På 70-tallet satte Charles Marowitch opp EN FOLKEFIENDE på National, en rå, ny og svært provokativ tilnærming til Ibsen. Jeg tror ikke noen ville løftet et øyelokk til den i dag, men den gang fikk forestillingen førstedame Wenche Foss til å gå fra konseptene der hun satt som publikum under gullbuen. Hun reiste seg opp og ropte FY FY FY!!!!!

Jeg var også i salen, og jeg husker at jeg kjente en frydefull iling gå gjennom kroppen.

Vel, Wenche Foss stoppet forestillingen og forlot rokokkosalen under stadig høyere rop.

*

Teater skylder seg selv og sitt publikum å flytte grenser, skape innsikt og forståelse.

I sin tid krevde en skuespiller at ET DUKKEHJEM skulle skrives om, for hun kunne ikke forsvare at en kvinne forlot sine barn...

Rett før påske var jeg så heldig å se Kate Pendry som Johnny Johnsen i D'Hus

- han snakket om womens rights, sa bl.a til kvinnene i salen:

"Hvorfor tror du at det er så viktig at bare DU må være hjemme med barna, det barna trenger er melken du har i brystene, men - hva får deg til å tro at du er en HELLIG KU?!"

Det var befriende deilig å høre. Men jeg ble litt sjokkert, jeg må innrømme det.

*

Nå er det tre høns og en dildo, et overgrep, en voldtekt vi snakker om.

Slakting av høns, overgrep, og voldtekt skjer hver eneste dag i Norge, men fra scenen skal vi beskyttes mot det. Vel, at Julian Blaue og hans forestilling ikke holder mål kunstnerisk, som noen hevder, er en helt annen sak.

Jeg har som sagt ikke sett den, og kan derfor ikke uttale meg om den.

Men som jeg skrev på denne bloggen i går, jeg velger å tro at han vil fortelle oss noe.

For alt for ofte ser jeg teater som ikke har noe som helst på hjertet.

Og om målet er at alt som vises på en scene skal være sensurert, sjekket og parfymert for våre sarte sjeler, så fatter jeg ikke poenget med det frie feltet, tildelingsordninger for alternativ kunst som ikke kan vises under gullbuer og i plysjsalonger.

TRE HØNS PÅ BLACK BOX

Julian Blaue har slaktet 3 høns på Blackbox, han er bannlyst på norske scener.

*

For litt siden, under åpningen av Dramatikkens Hus fremførte skuespilleren Anitta Suikkari en monolog i forestillingen "Henvendelser"

- og en anmelder skrev "det er ikke ofte det ropes fra magen på en scene i Oslo!"

- og jeg tenkte, faen, hvorfor var jeg ikke der?

For svært ofte dysses jeg i søvn på teaterforestillinger.

Men nå altså 3 myrdede høns og en dildo.

Folk som reiste seg, anmeldere som gikk i avsky, og Black Box som tar avstand fra disse bestialitetene, lover sitt publikum at slike uventede sjokk aldri mer skal forekomme.

*

Det er ikke lenge siden NRK viste en dokumentar om Rema 1000-hønsenes grufulle vei til kjølediskene. Et liv som får Guantanamo til å fremstå som et opphold på en feriekoloni.

Jeg kjenner ikke Julian Blaue, jeg har ikke sett forestillingen, men jeg velger å tro at han vil fortelle oss noe....

Og høns drepes da i tusenvis i Norge hver eneste dag.

Og på grunn av at publikum vil ha ekstra store kyllingbryst pumpes de små kyllingene fulle med hormoner slik at de vokser alt for fort, på 30 dager blir de slakteferdige.

Denne hurtige veksten fører til det sørgelige faktum at om kyllingen forsøker å komme seg på beina knekkes de på grunn av at den ikke har hatt tid til å utvikle beinbygning som kan bære dens egen vekt...

Bare dette er jo et helt scenisk drama i seg selv, men for all del

- la oss få fler betydningsulle og meningsmettede tekster om vår egen selvopptatte eksistens...

Jeg for min del holder en knapp på høna.

Og da særlig med publikum til stede.

Et hønseliv er uansett en kortvarig trist affære.

HELLO SAPMI!

HELLO SAPMI!

*

Jeg er nettopp hjemkommet fra noen fantastiske dager i Sapmi.

Jeg har deltatt i Sami Grand Prix, og det ble ingen pokal, og det er helt greit.

Men uansett, gøy, gøy, gøy.

SAMI GRAND PRIX har blitt en monstermaskin, et stort show med videoskjermer og spektakulær scenografi, et stort team jobber i forkant, under og etter finalen.

*

Jeg mimrer tilbake til gamle plasthall-dager, da vi alle var unge.

I år var det 20 års jubileum for dette som er blitt en folkefest i store lille Kautokeino.

Det som enkelte onde tunger har har kalt en "dyr familiefeide" mellom Maze og Kautokeino, har nå blitt et stort fargerikt fellesskap, hvor selv en "svenske" kan bringe det gjeveste troféet over grensen, for det er i slike happeninger som dette vi forstår og erfarer at det samiske folket bor i fire land, og at kan møtes til fest, varme, glede og tevling.

Der har nok poltikerne mye å lære.

*

Andre kaller SGP og MGP for den sak skyld for "tull og fjas" og mener at seriøse sangere og musikere ikke bør ta i dette freakshowet med ildtang, vel

- jeg elsker SGP som jeg elsker MGP.

Ingenting er som når Per Sundnes tar på seg bunaden og med en buktaledukkes diksjon forteller fedrelandet små hemmeligheter om de største stjernene og deres forberedelser til finalen, kjoler, hår, og ja - fjas...

*

Vel, lørdag var det en fryd å gå ut på den store scenen, se alle de festkledde menneskene, se alle de ti tusenvis av søljene som blinker der nede i mørket.

Men: WHAT TO WEAR IN SAPMI? er alltid det største spørsmålet.

Selv falt jeg for sort med små samiske dibbedutter, belte og sølje.

Men her var alt fra überglam, samiske salsaqueens, moderne "teknokofter, og lange hvite kjoler med døde pelskatter om skuldrene, rockegutter i jeans og t-shirts, men selvfølgelig også de tradisjoelle samiske koftene, da særlig i joikeavdelingen.

*

Jeg elsker de eldre joikedamene, de som sitter stille i backstage, med en kaffekopp og veska på bordet foran seg, de smilende damene og mennene som kan faget, som går stille i dørene, som går forsiktig og ydmykt inn på scenen og leverer vellyd og magi.

Siden ingen av de samiske mediene har tatt seg bryet å reflektere rundt SGP som fenomen, gjør jeg det her, for SGP er et krysspunkt hvor den "gamle" og den "nye" samiske kulturen møtes.

Påskescenen har blitt et sted hvor "ny" samisk kultur fødes og får rotfeste, en arena for nedbryting av fordommer, slik jeg ser det.

Der de tre samiske teatrene ofte synes å "stivne" i kostyme og form, er SGP et friskt pust og små løfter om framtida, oopps, nå skrev jeg det jeg ikke hadde tenkt å skrive.

Men ok, SGP er kanskje tull og fjas, og "tåler" å bli pakket inn i fjær og glitter.

En sterk og vakker teatertekst behøver ikke så mange tekstiler for å nå over scenekanten.

Ok - og ooops - skal vi ta debatten?

*

HELLO SAPMI!

Takk for en strålende påske.

NEI, MEN HALLO? ER DU HJEMME IGJEN!?

Jeg har blogget side opp og side ned om Paris, om franskmennenes utsøkte eleganse og høflighet, om den gode maten, byen - ja stort sett...

Nå er jeg i det som mange tror er en av verdens utposter.

Jeg er i Kautokeino, midt på vidda i store lille Norge.

Ok, her er det ingen som sier "god dag min herre", eller løfter elegant på stråhatten og fyrer av de sedvanlige glosene, men her finnes noe annet som ikke finnes så mange steder i dette iskalde landet, her finnes en gammel overlevning fra tidligere tider som heter vennlighet og varme.

I går traff jeg en gammel kvinne på torget, jeg skal ikke nevne navn, hun sa:

"Nei, men hallo! Er du hjemme igjen?!"

Jeg kjente en varm hånd gripe meg rundt hjertet

(for å bli litt overpoetisk, men det kan det jo hende man blir i møte med en slik plutselig vennlighet) - og dagen lyste opp i kapp med påskesola.

Vel, jeg sier ikke at Kautokeino er et Shangri La eller et gjenfunnet Atlantis, her finnes sure ungdommer som sleper seg langs veien med saggebukser og rumpesprekken synlig, og konflikter finnes det sikkert nok av - men jeg synes det er deilig å være tilbake her!

Jasså, er du hjemme igjen? Hvem sier det i Oslo?

Hvem sier i det hele tatt noe vennlig i Oslo?

Vel, jeg er i lyrisk humør her jeg sprader rundt i festivalstemning, jeg møter gamle kjente, treffer nye mennesker, jeg koser meg. Hører konserter, ser teater....

I kveld skal jeg delta i Sami Grand Prix, men det vet du sikkert, for jeg peprer jo stadig nettet med alle mine aktiviteter:-)

Vel, når får det være nok bloggbabbel for i dag, jeg logger meg ut i livet baby...

PÅSKEMORGEN SLUKKER SORGEN.

Kaffe, ja, kaffe....

iPhoto

Jasså, De kan retusjere? sier Greger Werle til Gina Ekdahl i Vildanden.

Ja, svarer hun, jeg kan det! (pass Dem bare!)

For i Ibsens tette familiedrama handler det om å forskjønne virkeligheten, justere fargene, fjerne skjemmende flekker og for dype skygger.

Men etterhvert som dramaet skrider fram faller masker og den grelle virkeligheten kan ikke reddes av pensler og fargebad...

*

Etter at jeg gikk over til Mac har jeg kastet meg over iPhotos lykkeliggjørende verden av muligheter, vips, en hake mindre, klikk, og hudfargen din ser frisk og fin ut, eller før musa over bildet, og det fremmede mennesket som har sneket seg med i bakgrunnen er borte.

I iPhoto kan du gjøre deg selv og dine venner så lekker og shiny du bare vil.

Selv katten tar seg ut fra sin beste side etter en omgang i Mac-baby's vidunderlige verden, de gule øynene tindrer som rav, og pelsen blir blank og fin, ja stort sett.

*

Selv et regntungt Paris kan fremstå som en solfylt paradis i fiffig blålys.

Og Bodø eller Harstad for den slags skyld kan få et lite anslag av poesi mellom snøhaugene.

Ja, det er en verden av muligheter for løgn og virkelighetsflukt.

*

Pentimento, vet du hva det er?

Jo, i gamle dager kunne det hende at kunstnerne malte over sine egne motiver.

I lag på lag la motivene seg, og så, kanskje to hundre år senere begynte noen å skrape på overflaten, og de underliggende motivene kom til syne.

Det er nesten som et drama, en scenetekst, ordene ligger "øverst" på papiret, men nedover i teksten, bak ordene ligger lag på lag av mening som skal løftes opp fra papiret av regissører og skuespillere...

*

Nesten alle på Facebook og Twitter, på egne hjemmesider - forskjønner seg selv og sitt liv.

Og i pressen - selv tunge politiske skribenter lyssettes og gjøres lekre på by-line-fotos.

Ok, Marie Simonsen undervinklet - bare slanke bein og lekker laptop ble kanskje i meste laget - men ta en titt i avisen, jeg har sett henne på gaten, hun er slett ikke så duggfrisk i virkeligheten. Men hvem vil være seg selv når man kan være en annen?

*

Selv legger jeg ut forskjønnede bilder av meg selv på FB og andre steder.

iPhoto er selve drømmefabrikken for fjerning av begynnende dobbelthaker og sliten hud.

Og jeg mistenker mine 1200 "venner" for å tenke

"Herre fred, så selvopptatt dette mennesket må være!" - ja, ha ha...

Så ja, jeg er selvopptatt, men kjære vene, jeg legger meg ikke under kniven.

Jeg leker bare litt med virkeligheten. Pynter på det skaberrakket jeg er.

På jobben tar jeg jo på meg løsbarter og parykker og det som verre er.

*

Så ha en god dag alle venner på Facebook og Twitter.

Dere ser fabelaktig ut alle sammen!

Dere har vel ikke jukset litt?

KEBAB CITY

KAUTOKEINO MY BELOVED

*

I går tok jeg et av mine beste bilder.

Jeg fikk dette snapshotet av disse to i tett samtale foran en kebabkiosk på vidda.

Motivet gjør meg glad, lett til sinns.

Tenker, dette kunne ha vært åpningsbildet i en film, en roadmovie.

Paris - Kautokeino.

Det er nettopp denne distansen jeg har gjort for å komme hit til jordas ytterkant, eller kanskje jordas sentrum?

Her er ingen drakter fra Chanel, ingen boots fra Dolce Gabbana, her er stillhet.

To gamle mennesker foran en kebabkiosk en tidlig morgen.

Av en eller annen grunn får dette motivet meg til å tenke at verden tross alt går framover, for hvor ellers skulle den gå?

*

I morgen flytter vi inn i den store hallen hvor SAMI GRAND PRIX skal gå av stabelen lørdag kveld, en happening av de største i Sapmi.

Den er delt i to avdelinger; en for tradisjonell joik, og en for moderne samisk/etnisk musikk.

*

Så, ergo, når kebaben har kommet til Kauto for å bli, kaster jeg alle forsetter om kofte og søljer under finalen, jeg vil være litt "glam" med støvler fra Dolce Gabbana og skinnjakke!

Låten heter EANAN RIBOS.

Jeg gleder meg.

*

Samtidig ønsker jeg alle de andre deltakerne lykke til!

God natt Sapmi.