DEN SVARTE GRISEN

Jeg hører alltid på radio om morgenen.

I dag er det biskop-overgrep og likelønn det handler om.

Og pressekobbelet rykker i lenken, i disse dager er selv prestens katt under lupen.

Men kjære vene, seksuelle overgrep i den katolske kirke, dette visste vi da?

Men likelønn? I 2010?

Anne-Kath Hærland kom med en glitrende og vittig replikk angående fattigdom i Norge, sa:

"Men det er jo såre enkelt. Kan man ikke bare forby fattigdom?

Fra 1. januar 2010 er det ikke lenger lov å være fattig i Norge?"

Røykerne ble jo støtt ut i det iskalde mørket med et forbud, så hvorfor ikke?

Fra 1. januar 2011 er det forbudt for menn å tjene mer enn kvinner!

Men verden fungerer ikke slik, slett ikke.

*

Jeg har nettopp avsluttet mitt nye teaterstykke om August Strindberg.

Det heter "Den svarte grisen" og foregår i løpet av en vinternatt i Berlin i 1896.

Ok, temaet er vel ikke akkurat likelønn, men det handler om kvinners muligheter til å skaffe seg en karriere på lik linje med sine mannlige venner.

Det er over 100 år siden Nora Helmer smalt døren og gikk. Til hva, vet vi ikke..

Eller vet vi?

I mitt stykke er Dagny Juel en av hovedpersonene, en kvinne med hang til kunstneriske drømmer, hun skriver dikt, men er også mor og hustru med alt hva dette fører med seg av plikt og skyldfølelse.

Ok, Fru Dagny kunne sette barna igjen hos sin rike mor oppe på Kongsvinger for å forfølge sin kunsteriske drøm, men dette resulterte selvfølgelig med at hun ble betegnet som egoistisk, selvopptatt og ja, som en dårlig mor.

*

Kan en mor forlate sine barn i dagens Norge?

Kan hun parkere dem hos noen andre mens hun reiser avsted for å lage en film eller skrive en roman? Er det tvingende nødvendig at en mor alltid er der for barna? Er det bare HUN som kan gi barna den ekte varmen dette lille barnet behøver? Eller er det så såre enkelt at en barn bare trenger NOEN som kan gi det omsorg, mat og pleie?

Jeg vet ikke, det er alltid så mange følelser som kommer i veien, sier min Dagny i stykket.

*

Jeg tenker at tiden har stått stille. At svært lite har skjedd.

Men som alltid, it comes down to money.

Det er når regnestykket ikke går opp vi ser urettferdighetene.

Men når refleksjon og innsikt en dag gjør oss fargeblinde, når kjønnene blir likeverdige, når alle mennesker en dag forhåpenligvis blir like mye verdt, tjener det samme, hvor står vi da?

Jeg har ofte spurt mine kvinnelige venner; hva er det egentlig som stopper deg?

Svarene er forskjellige, slett ikke entydlige, men ofte svært difuse.

Men faen, sier jeg, lei en barnepike, stikk avgårde, lag den filmen!

Jeg kan da ikke det, hva vil folk tro? At jeg ikke kan ta vare på ungene mine?

August Strindberg reiste fra hustru og barn, men han var jo en egoistisk drittsekk!

Det er vi da alle enige om!?

Og hustruen, Siri von Essen, som ofret en lysende skuespillerkarriere, ja, hva med henne?

Sorry Siri, sorry, sorry.

Legg ned arbeidet damer, streik for svarte!

Eller gikk Nora Helmer forgjeves ut av den døren?