LIVET, KUNNE IKKE DET VÆRE NOE FOR DEG?

Av og til, ikke ofte, men av og til når jeg er sliten, lei og overarbeidet, tenker jeg:

"Livet, kunne ikke det være noe for deg?"

Bare sitte å deige seg i en stol, under en parasoll, ikke en gang gidde å lese en bok, bare sitte å glo utover havet eller what so ever, ikke mene noe, ikke tenke, bare sitte helt stille.

Ikke prestere, ikke skrive, ikke bry seg om å henge med i svingene, ikke ringe rundt, styre, engste deg for dagen i morgen, husleie, kontrakter og all faenskap du er nødt til å forholde deg til hver eneste dag. Ikke stille seg de spørsmålene vi ikke snakker så høyt om:

Er jeg vellykket nok? Er jeg dyktig nok?

Henger jeg med? Er jeg en som teller?

For det meste av vårt moderne liv består av å svømme upstream, legge planer, være effektiv, ikke kaste bort tiden, produsere, og slik går nu dagan.

Og en sjelden gang snur du deg, kaster et raskt blikk over skulderen og oppdager at, faen i helvete, nå har det gått 20 år uten at du har lagt merke til det.

Men livet? Hva er livet?

Er det noe som skal hende om en stund?

Vel, slike selvopptatte tanker er det som krester rundt i et moderne menneskes priviligerte hode. For det krever vett og forstand å ikke la seg vippe av pinnen av en islandsk sky, trussel om glassbiter fra himmelen og spådommer om en iskald sommer.

I dag la jeg ut denne litt jålete statusen på Facebook:

"Sisters and brothers of Tibet" med et lite patetisk hjerte etter, som for å vise at jeg ikke er overfladisk, at jeg er mer opptatt av de smale nyhetene som at et jordskjelv i Tibet har tatt livet av 1700 mennesker, slike uvesentlige nyheter som ikke berører oss, de viktigste menneskene i universet.

For i Norge er det ikke comme il faut å ha mer enn en tanke i hodet, vi blir tvunget av tabloidpressen til stadig kollektiv redsel og sammenbrudd.

I fjor fikk media oss til å skjelve av redsel for en pandemi som skulle drepe 13000 av oss, og like før det var det den økonomiske krisen som skulle frarøve oss hus og hjem.

I gamle dager, i riktig gamle dager, i forrige årtusen var det hver eneste vår en gladnyhet i avisen, helst to små piker avbildet med den første blåveis eller hestehov.

Slike ting er ikke nyheter lenger. At våren kommer er ikke en glede, det er et krav.

For gleden skal vi passe oss for her i denne delen av verden.

Det er bare Blomster-Finn som kan si: "Nei se, en hvitveis!" og slippe unna med det.

Livet, kunne det være noe for meg?

Ja, kanskje det?

I dag åpnet Gardermoen igjen, men nye truende skyer er på vei inn over fedrelandet, så ikke gled dere for tidlig. Det er aldri for sent til at det kan gå til helvete her i dette hardt rammede landet. Men en gladnyhet, VG har i dag tips om hvordan du kan reise uten å ta fly!

Smart avis det der.

Men jeg tenker på bildet av hestene som sprang gjennom røyk og aske på Island i går, du så det sikkert på Dagsrevyen du også? Men hester? Hvem faen bryr seg om hester?

They shoot horses, don't they?