SØLIBAT

Norge har fått en ny hip munk, en bror som ikke er som andre brødre.

Han jogger i Frognerparken i lekker munkejakke (ha ha) glossy Nike-sko og shorts.

Han sitter side om side med stjernene i Skavlansofaen.

Han snakkes åpent og fritt om sølibat og klosterliv.

For all del, den katolske kirke trenger sin hippe broder i disse dager hvor sexskandalene køer seg opp i Norge og ellers i verden.

Men jeg må fnise litt over denne munken som er på Facebook og Twitter, som sitter i solveggen på Frogner med en skinnende Macbook i fanget, for jeg vil jo helst at munker skal være litt tykkfalne og mindre pene menn på seksti som ikke hadde fått seg noe uansett...

For å være alvorlig et øyeblikk, jeg vil overhodet ikke harselere over et annet menneskes religiøse overbevisning, det finnes verre ting.

For religion og tro koblet opp mot empati og kjærlighet er en god ting.

*

Det er når troen havner i gale hender den fører til vold, sorg og menneskelig ulykke.

Og man kan ikke laste gode kristne for at reisverket i huset de praktiserer sin tro i er pil råttent, at ledelsen lukker øynene for overgrep og av og til trosser norsk lov, kaller sitt tafatte ståsted for taushetsplikt eller hellig presteløfte.

*

Jeg måtte bli ganske voksen før jeg forsto at ikke alle kristne mennesker er hakke gale.

Tro handler om overbevisning, men tro og overbevisning kan i enkelte tilfeller "tippe" over.

Nå du surrer på deg dynamitt, går inn i en folkemengde, trykker på en knapp, sprenger deg selv og mange andre til døde, er det selvfølgelig et utslag av tro og hellig overbevisning,.

Når en kristen mann i Norge slår sin kone i Guds navn, eller mishandler barna sine i troen på at Gud har fortalt ham at han skal oppdra dem slik, ja, da handler også tro og hellig overbevisning. Men alikevel er det galt, brudd på norsk lov.

Når kirken avviser en homofil gutt/jente, et barn som har møtt så alt for mange stengte dører, et ungt fortvilet menneske som ulykkeligvis tror på Gud men elsker feil person, som midt i livskampen kanskje går og tar sitt eget liv, er dette tro og hellig overbevisning på sitt mest groteske. Kirkesamfunn og sekter har mye å svare for.

*

I går gikk jeg en tur i byen, og det virket som om herrens hjelpere hadde vårsjau.

Det var mormonere som som ville snakke meg om frelse, det var Jehovas Vitner som viftet med Vakttårnet og Våkn Opp!

Vel, jeg er ferdig med Gud, men ikke med kjærligheten.

Jeg kan ikke lenger sette meg i et gudshus.

Kjenne på et fellesskap, jeg behøver det heller ikke.

For når du er vokst opp på en religiøs hestekur blir du ekstremt sensitiv for religion.

Men en munk med laptop og joggesko?

Absolutt et livstegn.

Kirken er et gammelt hus, og Guds kvern maler langsomt.

Og en Macbook kan brukes til andre ting enn å laste ned guttepornebilder eller starte pedofilinettverk.

Og de fleste av oss lever jo store deler av livene våre i cyberspace.

Så sånn sett er vi jo munker hele gjengen.

Jeg har 1300 venner på Facebook, jeg har ikke hatt sex med mer enn en av dem.

Nesten som et sølibat dette livet mitt.