SLEMME SURE GUBBE

I går kveld sto jeg bak en norsk familie på Charles de Gaulle i Paris som brukte 35 minutter på å sjekke inn. Fire voksne og tre barn.

(Mormor og morfar, mor og far, to døtre og en sønn fikk vi vite!)

Det var en hel liten enakter av horror og skrekkomikk.

"Å, må vi vise pass, hvorfor det? Å, kan vi bare ha en koffert?

Å, kan vi ikke ta ski og staver med på flyet?

Å, hvorfor kan vi ikke sitte sammen på en rekke?

Å, hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Å, hvorfor må vi fjerne de tomme trallene etter oss?

Å, hvorfor må vi betale overvekt?"

I det store og det hele - en familie fra helvete.

Som etter dette skrekksenarioet etterlot seg fire traller, søppel, tomme bæreposer og halvspiste potetgullposer på gulvet foran skrankene.

Litt senere kunne vi observere dem i taxfreebutikken hvor den store sporten var finne ut hva man kan bruke alle de festlige euromyntene til.

Og når du ikke kan et ord fransk, knapt nok engelsk er det vanskelig å finne ut av ting og tang. Mor som løper fram og tilbake mellom hyllene og roper til far;

Skal jeg kjøpe engelsk konfekt eller ost?

Ost, nei ikke ost, roper far, de franske ostene lukter dritt!

Jeg vil ha en sånn veske, knurrer en av jentene!

Nei, roper mor, jeg skal kjøpe melkesjokolade, se, det er tilbud, vi kan få to store for 6 euro! Eller nei, sier hun høyt, jeg tar engelsk konfekt.

Men far vil heller ha pastis.

Men det vil ikke mor, slett ikke.

*

Og køen vokser, for far har stilt seg bredbent og sur foran kassen mens vi andre venter.

Han grafser til seg en flaske pastis og smeller den på disken foran butikkdamen som spør på fransk om han skal bytte fly underveis?

Det forstår ikke far, så han slår ut med armene og kommer med et lite grynt, og det forstår ikke butikkdamen, så hun spør igjen.

Far bjeffer til mor, hva faen er det hu sier?

Jeg vet ikke, roper mor, jeg kan ikke fransk.

Men jeg tar en ost, jeg spiser den selv, ta pastis du vennen min.

Butikkdamen spør for tredje gang, skal De bytte fly underveis, for om De skal det må jeg forsegle denne posen? Far grynter igjen, ser seg rådvill rundt, treffer mitt blikk.

Hun spør om du skal bytte fly underveis, sier jeg irritert.

Nei, sier han, hvorfor det?

Jeg sier til damen at han ikke skal bytte fly.

Far snur rævva til, jeg er luft.

*

Jeg tenker at får jeg denne familien rett bak eller foran meg på flyet så kommer jeg til å klikke fullstendig.

Jeg tenker videre, hvorfor holder ikke slike mennesker seg hjemme om alt er galt i utlandet? Hva skal en familie fra helvete i Paris?

Vel, det siste jeg så til dem var at de kjempet seg inn i flyet, selvfølgelig skulle de være førstemann ombord.

Jeg satte meg helt rolig ned i en hvilestol mens boardingen pågikk, leste avisen, og gikk til slutt stille og rolig og satte med på sete 2C.

På plassen ved siden av meg satt en foretningsmann som nikket vennlig, og det var det.

*

Ser du bildet av skiltet ovenfor?

Det er mange av dem i Paris.

Det er mange grunner til det.

Men for all del, ikke hør på meg.

Jeg er bare en sur gammel ensom barnehatende gubbe i min verste alder.

*

Det er vel helt unødvendig å si hvem som sto og hoppet, syv i bredden ved bagasjebåndet på Gardermoen, klint inn til det stedet koffertene kommer opp?

Helt riktig. Familien fra helvete.

Nå gjelder det bare å finne flyet til Trondheim, ropte far.

Lykke til med pastisen!

*

I Frankrike, ja, jeg har sagt det før, er det en høflig smidighet i bybildet, du ser og blir sett, du er et menneske, ikke et stykke luft, sikkert ikke viktig for oss nordmenn i Norge.

Og barna, ja de løper og hoier, men ikke på fly, busser, metroen eller på spisesteder og steder hvor mange mennesker ferdes på liten plass.

I går prøvde jeg å smile vennlig til en mor som som sto foran det vanskelige valget mellom fransk ost eller engelsk konfekt, ingen reaksjon, bare dette sedvanlige tomme kublikket du møter når du nærmer deg fedrelandet...

LOOK TO NORWAY BABY!