OM Å SKRIVE FOR SCENEN

Jeg har skrevet elleve skuespill. Jeg vet ingenting om å skrive.

Jeg sier skuespill fordi jeg hater ordene dramatikk og scenetekst.

Disse to ordene gir meg pustebesvær.

Jeg tenker seminar, jeg tenker symposium, festivaler.

Videre tenker jeg munkeceller, skrivegrupper, det gode selskap, det store vi.

Jeg vet ingenting om å skrive, jeg vil ikke vite noe om å skrive.

Jeg hater å omgås folk som skriver, jeg vil ikke bli kjent med dem.

En gang møtte jeg en svært berømt forfatter en tidlig morgen på Uranienborg.

En annen gang så jeg en like kjent forfatter sitte på uteservering i limegrønn kjole og hvitt bleket hår, med syltynn laptop og grønn te på bordet.

Begge gangene ble jeg fylt av et stort ubehag...

Å bli kjent med et menneske som skriver er som å se bakomfilmen om en god film.

Magien forsvinner i opplysning og fakta.

Jeg hater det.

*

Jeg skriver ikke romaner, jeg skriver dialog.

Jeg får ikke til å skrive romaner, jeg kjeder meg så fort.

Jeg orker ikke å skrive at hun gikk inn døren, om lyset som falt i lange skygger osv.

Replikker som skal sies av en skuespiller på en scene liker jeg svært godt.

Sette personene på brettet, vente på at de skal begynne å snakke.

Og når de snakker er du der og lytter, skriver det ned, jeg kan ikke forklare det på noen annen måte, for etterpå, når jeg leser teksten, kan jeg ikke huske at jeg har skrevet det jeg leser.

Jeg tror det å skrive skuespill er det samme som å improvisere, lytte, vente.

Jeg tror det å skrive for scenen ikke handler om planlegging, reisverk selvfølgelig, men ikke plan, ikke skjemaer og retning, bare la rollefigurene snakke.

Så, etterpå, kan man gå inn å rydde i det vilnisset en samtale alttid er.

*

Jeg har bare noen få regler, de er disse:

Alle lyver, eller omgår sannheten.

Ingen sier det de egentlig mener.

Når de sier noe, mener de alltid noe annet.

De som ikke snakker, eller forsvarer sin tilstedeværelse - må dø.

*

Jeg har det lettest med de personene jeg ikke liker.

Eller de jeg ikke forstår.

Og jeg prøver aldri å være flink eller å skrive bra, da går alt til helvete.

Ja, og så dette bildet av Bergmann som du ser ovenfor, det har jeg alltid innen rekkevidde.

Bildet er så fyllt av ro og forventning.

En av mine favoritt-historier er den om da Ingemar Bergmann og Woody Allen spiste middag sammen i New York, i 4 stive klokketimer satt de tause ved samme bord. Etterpå sendte Allen et telegram hvor han fortalte Bergmann at samtalen hadde vært meget inspirerende.

Samme kveld sendte Bergmann sin hilsen: Takk, det samme!

*

Jeg forstår ikke hvorfor jeg legger dette ut på bloggen min?

Jeg vet ingeting om å skrive.

Nå går jeg for å vaske opp koppene, varme suppen fra i går.

Min kamp, rett og slett.