DE GAMLE

I dag våkner jeg til triste nyheter om oljesøl utenfor USA.

At folk som jobber i "det hemmelige Norge" ved en glipp er blitt lagt ut på nettet med full ID i Nav-registrene, rappere som rapper nedsettende om folk med funksjonshemming, ja, stort sett, og i bakhodet murrer restene av en slitt partilederdebatt fra i går.

Babbel og utenomsnakk.

Jeg kjenner en intens trang til å logge av alt, trekke ut alle kabler.

Kaste radio og flatskjerm ut av huset, men jeg er jo ei nett og nyhetshore av de store.

Jeg er på Twitter, Facebook, Underskog, jeg har tre blogger, jeg har over 100 tv-kanaler, jeg leser tre til fire aviser hver dag, puh, jeg blir så sliten, så trøtt.

Jeg har malt meg selv inn i et cyberspace-hjørne, jeg kommer ikke ut før malingen tørker.

*

Og i går, av alle ting, ble jeg irritert på ei gammel dame som gikk så sakte foran meg på fortauet, jeg, det mest humane og fortåelsesfulle mennesket i universet.

Jeg gikk demonstrativt forbi henne og lot et lavt "Herre Gud" slippe ut mellom sammenpressede lepper. Og etterpå?

Etterpå fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg måtte sette meg stille ned på en benk i byen.

Jeg satt musestille i nesten en halv time, lot mobilen ringe, tok en time out.

For gammel? De gamle, hvem er det?

Om få år er jeg gammel selv, jeg har kanskje - med litt flaks 20 år igjen som yrkesaktiv.

Og jeg skammet meg i går, jeg skammer meg i dag.

Derfor kjære gamle dame med tunge bæreposer som jeg freste til i Torggata i går.

Unnskyld! Disse tre nydelige versene av Jacques Brel er til deg.

(For vi skuespillere er så flinke til å tolke menneskeskjebner, men svært sjelden makter vi å overføre det til det virkelige liv!)

*

DE GAMLE

De gamle snakker ikke mer, de bare nikker stilt og lar alt bero.

Rik, men fattig, ingen illusjoner mer, nå er de bare to.

Du kjenner kamferduft og en eim av fordums tid når du går inn til dem,

men selv i sentrum lever de så langt fra folk at ingen finner frem.

Er det for mye latter, for mye gråt, i deres gamle minnebok?

Som gjør at stemmen sprekker , og en tåre blinker i en øyenkrok?

Og de skjelver litt når de ser pendelen i et gammelt stue-ur,

som maler mykt i vei, som tikker ja og nei.

Som sier: Du står for tur.

De gamle drømmer ikke mer, pianoet er stengt og samler støv.

Den lille katten, den er død, og søndagsvinen gjør dem bare sløv.

De gamle går ikke så fort, og det er ikke stort av plass som trengs.

Det er en vinduskarm, og så en lenestol, og til slutt en seng.

Når de en gang i blandt går ut og vandrer arm i arm i mørke klær,

skal de til kirkegården å ta avskjed med en som sto dem nær.

Og midt i hikstegråten ta en time fra et gammelt stue-ur...

Som maler mykt i vei, som tikker ja og nei,

som sier: Du står for tur.

De gamle dør ikke, de bare sovner inn og våkner aldri mer.

De rekker hånden frem, redd for å miste alt, men det er det som skjer.

Den andre blir igjen, er det den myke eller strenge, ingen vet?

Det er det samme, det som venter er et helvete av ensomhet.

Du kan ha sett ham, kanskje ser du henne, av og til i regn og sorg.

Som om de ber oss tilgi at de ennå tar en benk på byens torg.

Hvor de kan flykte en gang til fra pendelen i et gammelt stue-ur

Som maler mykt i vei, som tikker ja og nei.

Som sier: Du står for tur.

*

Så Jens, Kristin, Liv Signe, Erna og Siv, har dere en plan?

Har gamle Norge en plan for meg?

Vil jeg bli tatt vare på når jeg en gang stabber inn i det fremmede rommet som heter alderdom? Når jeg ikke lenger makter å ta vare på meg selv?

Håper ikke at unge, dumme og selvopptatte mennesker freser til meg på gaten bare fordi de gamle beina mine ikke tar meg fremover så fort som før!

Som jeg gjorde i går.

Jeg kommer ikke over den gamle trøtte kvinneryggen i den duegrå vårkåpen.