NEI, MEN HALLO? ER DU HJEMME IGJEN!?

Jeg har blogget side opp og side ned om Paris, om franskmennenes utsøkte eleganse og høflighet, om den gode maten, byen - ja stort sett...

Nå er jeg i det som mange tror er en av verdens utposter.

Jeg er i Kautokeino, midt på vidda i store lille Norge.

Ok, her er det ingen som sier "god dag min herre", eller løfter elegant på stråhatten og fyrer av de sedvanlige glosene, men her finnes noe annet som ikke finnes så mange steder i dette iskalde landet, her finnes en gammel overlevning fra tidligere tider som heter vennlighet og varme.

I går traff jeg en gammel kvinne på torget, jeg skal ikke nevne navn, hun sa:

"Nei, men hallo! Er du hjemme igjen?!"

Jeg kjente en varm hånd gripe meg rundt hjertet

(for å bli litt overpoetisk, men det kan det jo hende man blir i møte med en slik plutselig vennlighet) - og dagen lyste opp i kapp med påskesola.

Vel, jeg sier ikke at Kautokeino er et Shangri La eller et gjenfunnet Atlantis, her finnes sure ungdommer som sleper seg langs veien med saggebukser og rumpesprekken synlig, og konflikter finnes det sikkert nok av - men jeg synes det er deilig å være tilbake her!

Jasså, er du hjemme igjen? Hvem sier det i Oslo?

Hvem sier i det hele tatt noe vennlig i Oslo?

Vel, jeg er i lyrisk humør her jeg sprader rundt i festivalstemning, jeg møter gamle kjente, treffer nye mennesker, jeg koser meg. Hører konserter, ser teater....

I kveld skal jeg delta i Sami Grand Prix, men det vet du sikkert, for jeg peprer jo stadig nettet med alle mine aktiviteter:-)

Vel, når får det være nok bloggbabbel for i dag, jeg logger meg ut i livet baby...

PÅSKEMORGEN SLUKKER SORGEN.

Kaffe, ja, kaffe....