UTSIKT FRA ET VINDU

Jeg har sluttført tre teatermanuskripter det siste året.

Jeg har sittet ved et vindu i Paris og stirret inn i skjermen på min venn Mac.

Jeg har gått lange tenketurer, jeg har tvilt, jeg har strevd.

Nå er brønnen tom, for å være litt pompøs.

Å skrive er noe av det minst glamorøse som finnes.

Du blir folkesky, sær, skvetten, en einstøing som ikke tåler lyden av mennesker.

Det er lenge siden jeg etablerte mitt isflak i Paris hvor jeg kan sitte i fred uten å belaste den jeg lever sammen med.

Selv katten blir sur og gretten når jeg skriver.

I Paris kan jeg trekke hatten nedover ørene, slå frakken rundt meg.

Gå i dagesvis uten å snakke med noen, ikke møte noen kjente.

Det er en god følelse når man skriver.

Nei, det er ikke snakk om tristesse, dette er selvpålagt ensomhet.

En flukt fra støy, fjernsyn og andre trivialiteter.

Men Paris-metropolen ligger der, jeg kjenner en del mennesker der.

Jeg kan ta en telefon, treffe mine venner, spise middag, shoppe, se, ta en elvetur med båt, ta toget opp til Normandie. Paris ligger midt i Europa, midt i verden.

Jeg elsker utsikten fra mitt høye vindu i Paris.

Utsikten her hjemme er jeg ikke så sikker på lenger.

Dette trygge landet, dette livstrøtte, forknytte, mette og selvgode landet.

Menneskene som ikke smiler, som går med nedslått blikk, så rike, så misfornøyde.

Dette rike landet, med lavest rente, lavest arbeidsledighet i Europa.

Med olje og gass, men som tross dette lar over 100 narkomane dø på gaten hvert år fordi det strider mot vår etikk å gi dem det de trenger, narkotisk stoff i en overgangsperiode, for så å sluse dem tilbake i livet. It all comes down to money, er refrenget her.

Hva gjør du for tiden, tjener du nok penger?

What's in it for me? Skjønner?

Nei, jeg sier ikke at alt er fryd det jeg ser fra mitt vindu i Paris, slett ikke.

Her er grell fattigdom side om side med vulgær rikdom, fremmedfrykt, opptøyer i drabantbyene osv. Men Paris har en vennlighet over seg, en kode, et lim som holder menneskene sammen. Det kalles høflighet, sidesyn for et menneske du går forbi på gaten.

Øyekontakt, et smil fra en fremmed, et øyeblikk av erotisk ladning på en buss, noen som ser deg rett i øynene, en gjenkjennelse, en følelse av å høre til...i verden.

Oslo?

I dag smilte jeg til en gammel dame i matbutikken.

Hun stirret på meg et øyeblikk, trykket vesken tettere til kroppen, pilte avsted.

Jeg syntes hun så så gammel og trøtt ut, jeg ville bare vise litt vennlighet.

Jeg så henne hinke oppover gaten som en grå katt.

Og jeg sto igjen med en usigelig tristhet...

Nå, som vi har det så fint.

Hvorfor er vi ikke lykkelige da?

Jeg får henne ikke ut av tankene, en redd gammel dame i duegrå kåpe.

På vei hjem til den trygge ensomheten i verdens beste land.

EVERYTIME I WEAR A BURKA I GET NO ATTENTION!

NORGE har blitt et lite USA, om vi ser bort fra integrering av mennesker fra andre kulturer enn vår egen, nei, jeg snakker ikke om svensker - som holder store deler av Norge i gang.

Jeg snakker heller ikke om polakker, ikke om dansker, finner, eller kinesere for den saks skyld, jeg snakker om muslimer.

Tidligere i sommer gjorde jeg et eksperiment med tekstiler.

Vi vet jo alle at klær skaper folk.

Kler du deg i filler eller blådress, måten du blir behandlet på skifter i takt med outfitten.

Jess baby, dette vet vi.

Tar jeg på meg den flotte dressjakken, mine italienske håndsydde boots, en mørk bukse og en hvit skjorte kan jeg gå inn på teppene de fleste steder, jeg får et bra bord på de fineste spisestedene, men om jeg sjokker rundt i ei slapp grå treningbukse, en hettegenser og Adidias, og dekker øynene med mørke solbriller er ikke dørene like åpne....

Som sagt, jeg gjorde et eksperiment, jeg kledde på meg et heldekkende muslimsk kvinneplagg og vandret ut i gatene.

And baby, everytime I wear a burka, I get no attention!

Og, det var en helt egen følelse å ta 20-bussen iført disse tekstilene.

Gå nedover Bogstadveien i ensom majestet, for det er svært få muslimske plagg å se på de kanter av byen. Kjøpe litt fransk ost i den snobbete ostebutikken, gå inn på Zara og kjøpe tre boxershorts og en herreskjorte, jo da...

Jeg gikk gjennom Slottsparken med en stor boblende latter, gikk inn på en kafé, vippet av meg habitten og ble mitt eget jeg igjen.

Gikk til disken og bestilte en dobbel cortado, leste avisen.

Mitt lille "muslim moment" var over, jeg var blitt synlig igjen.

Jo - klær skaper folk.

Og fordommmer.

Det er av den grunn jeg nødig går i samedrakten min om kvelden i Oslo, selv om jeg er same god som noen.

Men hvem orker å høre the high pitched sound of "Sami Ædnan" i timesvis når man går ut for å ta en øl i fred eller ro, eller å få spørsmålet: "Hvor mange reinsdyr har du i banken?"

Men det var befriende deilig å være muslim en time en ganske vanlig dag i Oslo.

Jeg var ingen, jeg hørte ikke til, jeg var usynelig.

Nesten som å være i eksil.

NÅR EN TEKST LØFTES FRA PAPIRET

En scenetekst er ikke som andre tekster, en dramatisk scenetekst skal ikke bare leses høyt i rommet, den skal opp fra papiret, løftes, spilles av levende mennesker eller karakterer om du vil. Og mennesker sier ikke alt med ord, du må legge til kroppsholdning, mimikk, fakter og stemmevalør - derfor kan heller ikke en dramatiker fortelle alt. Om han/hun gjør det er det ikke plass for skuespilleren, så enkelt, så vanskelig.

For mennesker sier ikke alt, og ofte mener de noe annet enn det de sier.

Meningen ligger ofte bak ordene, og de fleste mennesker lyver.

Andre igjen er ordknappe, kanskje helt tause. Det er disse som har mest på hjertet, noe de svært gjerne vil fortelle. Og jo mer pratsom fortelleren/forfatteren er, jo mer står ordene i veien for fortellingen. Det har tatt meg ti teaterstykker å forstå dette, men det har også gjort det lettere for meg å stryke i teksten, skalle av, gi de største darlingene et nakkeskudd.

En av de viktigste dagene i en dramatikers arbeid er leseprøven, det å høre en tekst lest høyt i scenerommet for første gang.

Alle skavanker, hull og brister kommer opp i lyset, men det du trodde var dårlig kan plustelig fremstå som det beste, det sterkeste. En enkel setning kan bli mettet av handling, mening, humor eller sorg - det å høre skuespillerne lese teksten for første gang er et grøss.

Jeg er ikke, og har aldri vært på "barnet forlater redet-stadiet" - jeg har et usentimentalt forhold til egne tekster. Jeg er skuespiller selv, og jeg kan irritere meg over ting jeg selv har skrevet når jeg en sjelden gang spiller i mine egne stykker - som jeg gjør nå.

Jeg mener faktisk at dramatikere mye mer burde spille i sine egne stykker, ikke bare være fjerne gubber som sitter inne i skogen i en hytte og skriver.

Jeg mener også at skuespillere burde skrive mye mer enn de gjør.

For skuespillere er oppkommer av idéer, kreative mennesker som stadig finner nye veier inn i en tekst, veier som forfatteren ikke har ant noe om når han har knotet ned replikkene i sitt ensomme lønnkammer.

Jeg husker selv når jeg brøt gjennom lydmuren og satte meg til tastaturet og skrev mitt første teaterstykke. Det var en barriere, for det å skrive dramatikk var noe fint og veldig vanskelig.

At jeg hadde jobbet med teater over et halvt menneskeliv veide ikke tungt, jeg følte meg som en novise i ukjent farvann.

Og selv i dag har jeg problemer med å ta det store tunge ordet "dramatiker" i munnen.

Jeg skriver litt, sier jeg, sånn litt på si.

Å se en tekst løfte seg fra papiret er det fineste av alt.

Jeg opplever det i disse dager, igjen.

Jeg gleder meg allerede til motoren begynner å ruse igjen, og at en ny historie er på gang.

For en tekst kan ikke presses fram, du må bare sitte musestille å vente.

Men når personene dine begynner å snakke, er det bare å la fingrene gli over tastaturet.

Nei, det er ingen myte.

Og etterpå aner du ikke hva som skjedde.

Du leser og himler med øyenene.

For det med dramatikk er som livet selv, du vet aldri hva det mennesket som sitter foran deg kan komme på å si. Vet du det, vel - slike tråkige personer ryker ut i første redigering.

A POSTCARD FROM THE EDGE

Jeg sender alltid postkort hjem når jeg er på reise.

Jeg reiser mye, det blir en del postkort. Jeg har bestandig sendt postkort.

Nå er det nesten ingen som sender en håndskrevet hilsen lenger.

Og - jeg merker det selv når jeg skriver for hånd.

Hånden vil ikke føre pennen i pene løkker på papiret lenger, for hånden min er blitt en forlengelse av tastaturet, litt lam, på en måte, uten egen vilje for penn og papir.

Som jeg sa, det er få som sender postkort i dag.

Det er så mye enklere å klikke et livs-pip på Face eller Twitter, gulpe opp en eller annen spektakulær status på nettet.

"Sitter i vinduet mitt i rue du Faubourg Montmartre med kaffe og Mac lissom!"

Jeg liker tanken på dette med postkort, et stykke papir påtrykket et bilde tilpasset den som skal få det, turen ut etter frimerker, letingen etter en gul postkasse, du åpner kassen, lar kortet gli ned - så skal det pakkes i sekker og flys gjennom lufta hjem til Norge, for så å dale ned i en postkasse et sted

- jeg liker tanken på slow love message...

Vel, Skype - nett - mail og alt, jo da, jeg er der hele tiden, jeg henger med.

Men et postkort fra den andre siden av jodkloden, det fremmede frimerket, nesten like fint som et glass grønn absint eller et strikkhopp...

Et postkort er et lite stykke lykke på papir.

Jeg liker det, jeg liker det så godt at jeg klikker denne lille teksten ut på denne bloggen.

For, jeg ligger her i Mo i Rana og pugger tekst, eier ikke verken kort eller frimerker, og en postkasse, det har jeg ikke sett snurten av...

AMANDA

I går kveld feiret norsk film seg selv, som seg hør og bør.

Norsk film går så det suser for tiden, premierene står i kø utover høsten, og kvaliteten har aldri vært bedre, ble det sagt fra scenen i Haugesund mer enn en gang i det støyende showet.

Men der filmene stadig blir mer fokuserte, temaene mer spisset, blir Amandashowet stadig mer plastikk og ja, show.

Ja da, vi fikk et vakkert tilbakeblikk på Pål Bang Hansens store livsverk.

Vi fikk noen øyeblikk av glede og alvor da Margareth Olin sto på scenen i all sin såre enkelhet og takket folket for prisen for beste film.

Men da æresprisvinner Henny Moan begynte å snakke om fred i verden fikk kontrollrommet nok, "få dama av scenen!" liksom

- hvorpå programlederen kom ilende og sa:

"Å, så fint Henny, men fred på jorden kan vi snakke om etterpå, gjerne i hele natt!"

- og Henny er en dreven dame som alltid går på stikkord.

Men hva var det som hastet så veldig?

Jo - reklamen. "Kjøper du tre bukser på Dressmann, får du en gratis!"

I stedet for å bruke tid på å se kjente skuespillere sitte i sminken og jabbe, eller bli filmet på do mens de tisser, burde man da i anstendighetens navn rydde plass til et menneske som får en ærespris for sitt livslange virke innen norsk film og teater?

Men for all del, jeg er kanskje bare en sur gammel gubbe.

Dessuten var TV2- journalistene som vanlig frenetisk opptatt av kjoler, hår og sminke, og ikke minst nakenscener.

Hvordan er det å gjøre nakenscener?

var et spørsmål som stadig gikk igjen under sendingen i går.

Ikke spørsmål som - "Har denne rollen endret ditt syn på krig?"

Eller - "Tror du "ENGELEN" vil forandre de narkomanes hverdag i Norge?"

Men som Sarah Johnsen sa det da hun tok i mot Amandaen for den polske skuespilleren i "Upperdog" - "Jeg tror hun ville sagt at hun deler denne prisen med alle de andre polakkene som for øyeblikket jobber i Norge!"

Så kom kveldens eneste lille sekund av stillhet før musikken tok oss.

Ja, så var det fest etterpå.

PAUSEFISKER

Pausefiskene, husker du dem? Ikke det?

Pausefiskene var noen fisker eneherskeren NRK satte på tv-skjermene i pausene.

Den gangen, i riktig gamle dager, da det var pause mellom programmene.

I dag er det aldri pause, verken på tv eller i livet ellers.

Svarte skjermer utløser den aller største panikk, terror liksom?

For å ikke kunne motta tv-signaler, være uten dekning er det vi er aller reddest for i dag.

Jeg er slik selv.

Om jeg går ut av huset uten mobil, har jeg en slags følelse som om katta eller noen er død.

Jeg er lost, alene, ingen kan få tak i meg, tenk om noe skjer?

Eller noen vil ha meg til en viktig jobb? Uten mobil er jeg fortapt.

Jeg savner tiden med pausefisker, tiden før mobiltelefoner.

Du vet, denne ømme trygge stoltheten når noen sa:

"Jeg har prøvd å få tak i deg i flere dager, jeg har vært så engstelig!"

Nå klasebomber vi verden med all slags info om oss selv.

"Jeg steker vaffler!" "Jeg shopper i Hong Kong!" "Jeg spiser sushi med Bibbi!"

Og vi finpusser vår egen image på Face og Twitter, Underskog og whatever.

Den nye lykkepillen heter i-Photo og Photo Shop, vi fjerner dobbelthaker og mørke leverflekker, klikker litt mer lys i øynene og brusher litt mer glød i huden, lar musa gli over selvtilliten slik at vi kan fremstå som den vi drømmer om å være...

Jeg savner pausefiskene, pausene.

De mørke tv-kveldene, de små fiskene som svømte rundt på skjermen til tonene av Johan Halvorsen eller Edvard Grieg, mens vi satt stive i sofaen og ventet på at Erik Bye skulle "gå ombord" - og mamma bakte "Tropisk Aroma" ute i kjøkkenet.

(Tropisk Aroma er en fet kake med smørkrem og sjokolade som ble funnet av arkeologer i et utgravningsfelt utenfor Tønsberg, men er forbudt av Helserådet og Fedon Lindbergh!, men som stilles ut på Folkemuséet under temautstillingen "Hva skjedde med Norge?")(spøk)

"Pausefisker" er mitt nye skriveprosjekt.

Jeg vet ikke om det blir en teatertekst eller en roman.

Det skal ikke bare handle om noen små forgangne fisker.

Men det forstår du sikkert?

Det skal handle om tiden før alt hadde hendt.

Den gangen vi hadde noe som het - lykke...

Og ja, den gangen noen små fisker på en skjerm kunne fylle oss med fryd.

NÅR DU KOMMER, NESTE SOMMER

Den fine sanden i timeglasset renner stadig raskere.

Bare noen ørsmå korn sommer igjen.

Hagen utenfor er fremdeles sommer, men høsten lurer et sted like bak klorofyllet.

Sommeren, som vi gledet oss så veldig til - er snart over.

Vel, jeg gleder meg ikke til sommeren på samme måte som før.

Den gangen da sommer var softis, fruktis, baderinger og mygg, en lånt hytte via pappas jobb, luftmadrasser og tjukke tanter i prikkete badedrakter med vippeskjørt...

Da høydepunktet kanskje var en tur til Strømstad, eller en telttur i Gudbrandsdalen.

Og en flaske orange Fanta på en bensinstasjon i Sverige var den største lykke i verden.

Jeg mener å huske at jeg som barn satte pris på "de små tingene"

- jeg vet ikke, jeg husker kanskje feil, og muligens skjønnmaler jeg barndommen?

Men jeg husker fisketurene med bestefar, den lille aborren som beit på makken, de store luftige bløtkakene til mormor, med skyer av kremfløte, og jordbærene som aldri tok slutt ute på åkeren, de gule morellene i det store treet, og filletante som kom fra North Carolina i en blomstrete silkekjole verden ikke hadde sett maken til.

Det var Anna Lena Löfgren og "Lyckliga gatan" - det var Connie Frances som sang

"Everybody, somebody's fool" fra den lille grammofonen på stranden, mens onkel og pappa drakk Johnny Walker i smug et sted i skyggen, mamma gråt om natten, og det flotte skjørtet hennes som svingte så vakkert da hun danset med pappa på plenen, og bestemor i den lille hvite solhatten som satt og smilte i hammocken.

Nå er sommeren mer bare noe som kommer og går.

En stresset tid hvor du flyr hit og dit.

Du er på de greske øyene, du flanerer i de parisiske gatene, du svipper en tur til New York.

Men glede? Nei, ikke på samme måte som før...

Sanden i timeglasset sildrer stadig fortere.

Bare noe ørsmå korn igjen.

Men når du kommer, neste sommer, da skal jeg faen meg sette mer pris på deg.

Da skal jeg sitte under den blå parasollen, bare være til.

Snu timeglasset, se sanden som renner, sakte, sakte...

Og, når solen går ned i havet et sted der ute, skal jeg tenke:

At dette, bare dette - er mer enn nok...