LANDET MED DE NEDSLÅTTE BLIKK

I mitt eget fedreland føler jeg meg aldri så ensom som midt i en folkemengde.

I Paris eller New York hender det stadig at du møter et menneskeblikk, i Norge, svært sjelden.

Norge er landet med de nedslåtte blikk, den private sfæres iskalde paradis.

I går i nærbutikken skulle en ung dame hekte på handlevognen sin og fiske ut tieren hun hadde stukket inn i vognen. Hun hadde problemer, jeg sto like bak henne, jeg spurte:

Trenger du hjelp? Ingen reaksjon, jeg gikk litt tettere på henne, ville strekke ut en hånd.

Fremdeles ingen reaksjon, jeg var et stykke luft.

Damen rev og slet i vognen, ga opp, gikk ut av butikken, fremdeles uten å ta inn dette levende mennesket som sto mindre en 30 cm fra henne i køen for å få en handlevogn.

På trikk og buss sitter folk og stirrer blindt fremfor seg, alt levende som beveger seg er ikke medmennesker, det er tom luft.

Ingen øyne møter dine, tomhet er det du møter i alles blikk i verdens beste land.

Over det hele ligger støyen av mennesker som snakker med usynlige mennesker i mobilene sine, babler i vei om livene sine i det offentlige rom, samtidig som de overser alt levende rundt seg.

I New York forleden var det en fremmed dame som stanset meg på gaten og sa:

"Baby, you got the most beautiful green eyes"

- du vet, som nordmann tror du umiddelbart at dette er noe lureri, at det står en langer på hjørnet klar til å stikke en kniv i deg, ikke sant?

Men det var bare det, 8 hyggelige ord fra ett fremmed menneske til ett annet, og dagen lyste opp, jeg gikk med litt lettere skritt oppover 5th Avenue.

Jeg var blitt sett som et levende vesen av noe annet levende. Det gjorde godt.

Det er mulig jeg er oversensitiv, det er mulig det er jeg som har en diagnose og ikke Norge.

Kanskje Norge er så farlig at det ikke lønner seg å se fremmede i øynene?

Jeg vet ikke?

Vi leter alle etter det mennesket, vårt eget utvalgte menneske vi kan stirre dypt inn i øynene.

Noen av oss er så heldige å ha funnet det.

Men før vi traff dette mennesket var det bare en i mengden.

Møtet ble utløst av to fremmede som valgte ikke å slå blikket ned.

Kankje ikke så viktig dette.

Men det er det jeg sitter og tenker på i dag.