SNOBB

Jeg hater å si det, men jeg er en snobb.

Jeg ser ikke på Hotel Cæsar, leser ikke Se&Hør, jeg er opptatt av at kunst skal være god.

Når alle snakker om en god roman som jeg bare MÅ lese, styrer jeg unna, og når de fleste faller i staver over en ny tv-serie zapper jeg til NRK2 og ser heller en dokumentar om oljeindustrien i Iran, skjønner? Ja, jeg er en snobb.

Jeg leser ikke bøkene til Frid Ingulstad eller Unni Lindell, jeg ser smale filmer, styrer unna de store Holywoodproduksjonene, jeg ser de smale produksjonene på Broadway, sitter ikke i salen og sipper til Billy Elliot, slett ikke, for jeg liker å smykke meg med å ha egen smak, jeg er individulist, jeg er ikke lettkjøpt, biter ikke på alle nymotens trender og fjas.

Når mine kolleger snakker stadig lavere på scenen, snakker jeg høyere, når det er in å like Jon Fosse, hater jeg ham. Og når det ikke er comme il faut å like Ibsen, lepjer jeg i meg mesteren i store slurker, mesker meg med Brand og Lille Eyolf, for det handler tross alt å gå mot strømmen, styre unna bermen, ikke sant?

Og når jeg møter svært kjente mennesker, later jeg som jeg ikke aner hvem de er, for ingen må tro at de bare kan komme her, og når jeg får en kompliment snur jeg ryggen til, prøver å spille uberørt, late som om jeg ikke bryr meg...

Men innerst inne er jeg livredd, redd for ikke å strekke til, engster meg for at den teksten jeg sitter og baler med nå bare er noe dritt, at rollene skal utebli, at jeg stinker, at det siste toget har gått, at jeg egentlig er for feit, at jeg er for stygg, at folk ler bak ryggen min, at ingen vil jobbe med meg lenger, at jeg fornærmet sjefen ved landets største teater på festen i går, at jeg er for arrogant, for høy og mørk, at jeg synger surt, at stemmen min ikke bærer, at jeg ikke skulle sagt ja til 24 episoder realityfjernsyn, at spillefilmen jeg nettopp er ferdig med skal falle mellom to stoler, at, ja, stort sett - jeg er redd for det meste.

For innerst inne, langt bak hjertet, har jeg en minnebok hvor jeg samler alle de fine tingene mennesker sier til meg. Fine ord, ros, hyllester, at jeg er flink, modig osv...

Jeg tar ikke denne minneboken fram så ofte, men når det kniper, når et røyner på, kan det også hende at jeg tar fram den fysiske minneboken også, den store, med utklipp, kritikker og bilder, leser meg gjennom rosende omtaler, ok, noen nederlag, men stort sett fine ord, pene suksesser.

Jeg rødmer når jeg skriver dette, for snobber gjør ikke slikt.

Snobber som meg samler ikke på noe, leser ikke kritikker, kneiser med nakken når noen kommer med ros, later som alt er greit selv om gulvet skjelver og verden rakner.

Vel, i det siste har denne snobben snobbet en smule ned.

Med store oppgaver kommer ydmykhet, ettertanke og stillhet.

Ja, i dag blar jeg i minnebøkene, nå rett før åtte ukers sommerfri.

Og, jeg tenker, alt dette, og hvorfor var jeg ikke glad?

Fra nå av skal jeg være åpen, titte litt på Hotel Cæsar, finne ut hva Frid Ingulstad skriver, ta en tur på en paljettmusikal, kanskje lese en bok av Lindell, boikotte Litteraturhuset, lete etter mindre snobbete steder enn de jeg vanligvis oppsøker.

Kanskje til og med innrømme at jeg skal på flesketur til Sverige i morgen.