BETALE SIN SKATT MED GLEDE?

"Jeg betaler min skatt med glede!"

skriver en gammel venn som kommentar til en tekst på denne bloggen.

Betale sin skatt med glede?

Jeg tenker på mormor, et kvinneliv som begynte i 1890 og endte i 1980.

Mormor, en staut kvinne fra skogene i Telemark, som var portnerkone hos godseier Cappelen, som gikk stille gjennom livet, som ikke stilte spørsmål til noe som helst, som plantet sine roser, dyrket gulrøtter og rips og vasket klær i en gammel bryggepanne.

Hennes politiske bidrag til demokratiet var å stemme Arbeiderpartiet i klippefast tro på at den norske stat skulle ta vare på henne når hun ble gammel og ikke lenger kunne bo hjemme.

Men den norske velferdsstaten sviktet henne.

Mormor døde alene og forvirret på gangen i en seng på hjemmet hun endte sine dager.

Mormor sa også: "Jeg betaler min skatt med glede!"

*

Jeg tenker på oss, vi som nærmer oss noe som ligner på alderdom.

For når du har bikket 50 er du ikke lenger ung.

Jeg tenker med gru på den dagen vi logger oss inn på gamlehjemmet med våre Macbooks og shiny mobiltelefoner. Da blir det ikke lett å være personale!

Tenk når vi peprer Facebook og Twitter med skrekkmeldinger fra Helse-Norge?

Det kommer til å bli et helvetes liv.

Vi, de individuelle, vi som er vant til å få det som vi vil.

Tenk når vi får høre:

"Nei Henriksen, dusje, det gjør vi bare tre ganger i uken, vi har ikke kapasiet til mer.

Og vi kan ikke ha noe av at du sitter oppe og chatter på nettet hele natten!"

"Her i huset legger vi oss klokken 1900!!!!"

*

For eldrebølgen kommer, og VI med den.

Jeg har en avtale med noen av mine nærmeste venner at vi skal kjøpe et hus ved havet.

Der skal vi sitte med vin og den gode samtale.

Der skal den av oss som er best i beina gjøre det grøvste av de huslige gjøremål, og våre yngre venner, som vi stadig investerer i, skal trille oss ut i solen!

For vi, de selvopptatte og krevende "fordi vi fortjener det-menneskene" stoler ikke på staten, ikke på Arbeiderpartiet eller FRP, vi stoler på oss selv og vår egen dømmekraft.

Men for å unngå bråk og spetakkel betaler vi vår skatt, ikke med glede.

Vi betaler den under sterk tvil!

Og det som stikker oss i ryggen om natten er ikke fjærene i madrassen.

Det er pengene vi har tusket til oss gjennom livet.

Håndfast cash. De vi skal kose oss for en gang om ikke så lenge.

*

(Der mormors hus en gang lå ligger det nå en stor trafikkmaskin.

Ikke en stein er igjen, ikke et snev av roseduft.)

*

Så om noen år sitter vi der, et sted på norskekysten.

Med utsikt til oljerigger og med vindmøller i ryggen.

Eller vindmøller, det er vel kanskje å håpe på for mye?