JEG VALGTE MEG APRIL

Etter som tiden tikker, årene går, har jeg fått et stadig sterkere forhold til våren.

Før var bare våren noe som kom, noe klorofyllgreier som skjedde et sted der ute.

Noe jeg ikke brydde meg noe særlig med.

Kanskje fordi jeg trodde at årstider er noe et menneske kan øse av i all evighet?

For livet er så langt så langt, og jeg skal aldri dø, jeg er ung, jeg skal leve for bestandig!

*

Nå rammer våren meg med en annen skarphet.

Lyset treffer meg i øynene med en mer presis målrettethet, et dolkestikk uten nåde.

Synet av en åpen tulipan kan få meg til å stanse opp, stirre inn i dette mirakelets mørke øye, gule støvbærere, blodrøde kronblader.

En skjønnhet jeg aldri la merke til før.

Jeg hadde ikke tid til den slags overfladiske sentimentaliteter.

*

Nå vet jeg at rabarbra, tulipaner og roser kommer til å overleve oss alle, vi de skrøpeligste av alle individer.

En tulipanløk har en egen tusenårig klokskap nedskrevet i genene.

Den vet når den skal stikke hodet opp av jorden tidlig om våren, den lukker seg om natten, og folder seg ut under sollyset.

Og hver eneste vår står tulipanen der, ny og ubesudlet i all sin prakt.

Se ned, se ned til blomstene, tenker jeg stadig.

Eller som skogens dikter spurte:

"Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe?"

*

Ta det med ro kjære bloggleser, jeg begynner ikke å bli porøs i hjernen.

Jeg vet at en tulipan er kun en tulipan, og at "a rose is still a rose"

- at blomstenes komme om våren ikke gjør utslag på børsen i Paris eller Tokio, at pinseliljene ikke kan måles på noen økonomisk kurve, selv om fairtrade-roser blir en stadig større industri.

For selv i blomsterindustrien tenkes det profitt.

Profitt, profitt, lønnsomhet.

*

Hva jeg skal fram til i denne teksten?

Vel, ikke annet enn at en tulipan vippet meg litt av pinnen i går ettermiddag.

Jeg lærte litt om vårblomstenes ydmyke salmer.

Den stille sangen som du må bøye deg ned for å høre.

Sikkert ikke viktig, og slett ikke lønnsomt.

Men for meg var det et slags wakeup-call.

Ta vare på våren!

Du vet aldri hvor mange du har igjen.

Det var bare det.

*