JEG ER KANSKJE IKKE HOMO NOK?
Jeg vet ikke, men MGP i går?
Jeg datt av lasset etter godklumpen Didrik's litt skurrete fremføring.
Før, å, jeg husker det godt, når tv var noe bare de mest priviligerte hadde, når denne lille svart hvitt boksen ga status i skolegården, når du ble bestukket med Smørbukk og fylte drops for at smiskerne skulle få komme inn i paradiset å se melodi Grand Prix - som var selve "ut av kroppen-opplevelsen" for små gutter og jenter med hang til rosa.
Rosa? Dette var før fargefjernsynet, men vi visste alle at koden var rosa, pastell, marengs og kremhvitt.
Vi viste det like godt som at kjolen til Kitty i "Kruttrøyk" var grønn og håret sprakende rødt!
Vel, the good old days is over og overlevd.
I går framsto fesjået som en smule "tacky" og langdrygt.
Artister som skal svi av hele vifta av føleleser i løpet av tre minutter blir en smule i overkant.
Vi som står på scenen vet at du behøver mer enn tre minutter på å bygge en konsert, og magi er noe som bygges i løpet av en time eller to.
Og det hjelper slett ikke om du har rævva full av strustefjær eller blinkende lys innsydd i kjolen!
I går skjedde det igjen.
En ung jente, i enkel svart kjole, uten kor og fiksfakserier gikk av med seieren.
Låta, vel? Men dog hun stakk seg ut i all sin enkelhet.
For Didriks sangglede forsvant i all koreografi og koredamer med viftende armbevegelser, en trist dress og vannkjemmet hår.
Som en konfirmant på toppen av kaka sto han der, limt fast i glasuren.
For det er aldri pyro eller aprikossteiner som vinner.
Det er det enkle, det genuine, det som Eurosong-monsteret ikke kan ta knekken på.
Det kalles talent og utstråling.
To svært dårlige handelsvarer i vår forvirrede realityverden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar