REDD FOR Å LEVE - MEN KAN IKKE LA VÆRE

Den franske forfatteren og feministen Simone de Beauvoir skrev:

"Livet er blandingen av en altoverskyggende fryd over det å være i live, og bevistheten om døden som stadig puster deg i nakken"

Selv måtte jeg bli 50 år før jeg forsto at de fleste mennesker er redde for livet, for døden.

Jeg trodde lenge at "de andre" vellykkede menneskene seilte avsted på sin plass i solen, og at de var fritatt for redsel og angst for dette og hint.

Men redsel blir til en begynnende klokskap, en visshet om at livet er her og nå, at det ikke spiller så stor rolle om togene går eller ikke.

Men vi snakker ikke så høyt om det vi har, rikdommen som kom vår vei.

Vi synger ikke sanger om fremtiden, nei, vi fokuserer på det vi ikke fikk, de tapte slagene, alt som gikk galt.

Norge? Dette landet som for tiden er i knallharde lønnsforhandlinger mens store deler av Europa vakler, euroen har den laveste noteringen noensinne, og arbeidstakere må gå 10% ned i lønn i land som Hellas, Spania og Portugal.

(Sett likelønn mellom kjønnene til side, det er en helt annen diskusjon)

Men Norge? Er det ikke snart tid for å ta fram kalkulatoren og summere opp all lykke og flaks som har vedefart dette landet i de siste tiårene?

Dette landet som var så utarmet og fattig for ca 130 år siden at 33% av befolkningen måtte flykte til USA for å unngå sultedøden?

Men nei, vi husker ikke dette!

Vi skriker etter mer, mer, mer!

Men vi vet innerst inne at det ikke er noe som heter en gratis lunsj, som Dagens Næringslivs journalist sa på fjernsynet i går. For at noen skal få mer, må andre få litt mindre.

Jeg begynte denne teksten med overskriften:

Redd for å leve, men kan ikke la være...

Man skal ha god psykisk helse for ikke å la seg forville av pressens dommedagsprofetier.

Stadig pumpes skrekkscenarioer over oss.

Under svinepesten skulle 13000 nordmenn dø på få uker.

Det skjedde ikke.

Under askesky-ukene for litt siden skrev VG at det skulle "regne glassbiter" over Norge

(muligens i to år)

Det skjedde ikke.

Nå styrker kronen seg mot en svak euro.

Landene vi skal handle med har snart ikke lenger råd til å kjøpe av oss.

Nettopp nå gikk lønnsforhandlingene i boks.

Det kostet 300 millioner kroner.

Det kalles et kompromiss i verdens beste land.

Ja, det er tungt å leve her.

Men alt for spennende til å la være...

Men glassbiter fra himmelen?

Jeg venter i spenning.