Når en ting blir sagt mange nok ganger blir det en sannhet.
Det spiller ingen rolle om det er en løgn.
For all del, det som var sannhet for 1000 år siden er ikke sannhet i dag, for sannhet er en individuell liten djevel som kan tilpasses, knas og forandres slik at den blir til å leve med.
*
I Norge i dag får vi stadig høre at muslimer er farlige.
Det sies om og om igjen.
Og de mest mottakelige av oss begynner å tro på det som en vedtatt sannhet.
Små, små daglige drypp av løgn blir til sannhet.
I Belgia er det nå forbudt å dekke til ansiktet fordi det skaper frykt i det offentlige rom.
For i denne vestlige realityverdenen har alle etterhvert en sykelig trang til å fortelle verden hvem de er, og bak et heldekkende slør kan man jo være hvem som helst, ikke sant?
Man kan være en farlig terrorist eller selvmordsbomber.
*
Verden har alltid latt seg bedra av tekstiler, en prestekjole borger da for tro, empati og nestekjærlighet? Og at kapteinen på et fly har uniform med logo og ID skaper trygghet, vi vet hvem som fører flyet trygt gjennom luftrommet. Dette forhindrer ikke at en flyver kan ha stjålet denne uniformen, at han er en annen enn den han gir seg ut for å være.
At han har en annen agenda en det tekstilene tilsier ved første blikk?
*
De gamle sier; hva har skjedd med dette landet? Kan ikke ting være slik de var før?
Og nettet flommer over av hat til muslimer.
Jeg tenker på lille Granada i Spania som var den siste muslimske bastionen i Europa, som ble tatt tilbake av katolikkene, som kom og stakk ut øynene på de som ikke ville overgi seg.
I dag, i humane Norge stikker vi ikke øynene ut på noen lenger, vi går ikke i direkte konfrontasjon. Vi bruker noe som er langt farligere.
Med små, små drypp sier vi usanne ting, vi sier dem om og om igjen, og til slutt blir de en sannhet.
Vi er snart blitt som et lite USA hvor du kan bli arrestert for noe du kanskje kan komme til å gjøre, vi, den lille utposten i ytterkanten av verden lar oss bedra av noen stykke tekstiler og et litt for stort skjegg. Mennesket bak interesserer oss ikke.
I stedet sitter vi foran flatskjermene og ser på noen forkvaklede etnisk norske ungdommer på Paradise Hotel som pludrer selvopptatt om ingenting.
I går så jeg tre pakistanske gutter møte hverandre på busstoppet ved der jeg bor.
De tok hverandre i hånden, kysset hverandre på kinnet.
Jeg kjente at jeg ble myk i hjertet. For det er lenge siden jeg så noen unge ta hverandre i hånden, kysse på kinnet i dette landet...
Jeg tenkte, ja, det er håp for ungdommen, for fremtiden når jeg så disse tre guttene som så alt for mange av oss kaller snyltere og kriminelle svin.
I en kommentar på nettet i går var det en som kalte innvandrer-ungdom for avkom av rotter!
Skjønner?
Lett på sløret lille Norge, fjern skylappene for faen!
Vi har alle den samme historie, skrev Dario Fo.
En meget irriterende sannhet!
*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar