RAPPORT FRA LYKKELAND

I helgen har jeg fokusert på min mentale helse.

Jeg har ikke lest aviser, hørt nyheter eller sett på tv, jeg har vært overflatisk til den ytterste konsekvens. Bare latt humla suse, gjort uviktige ting som å treffe mennesker, se teater og prate om vær og vind, jeg, som slett ikke er god på smalltalk.

I forrige uke fikk jeg et snev av sterkt fraværende lykkefølelse, og tenkte at ok, nå er det kroppen som sier i fra at du har spilt lykkelig alt for lenge. (Svada)

Ja, en fullstendig altoppslukende og selvopptatt tanke tok bolig i kroppen, og jeg søkte stillheten som bare et vestlig selvsentrert menneske kan.

Jeg plukket hvitveis mens jeg tenkte de lange tankene om de store tingene i livet;

Hvor går veien herfra, skjønner?

For rundt meg, i min innerste krets hyles ordet JEG ut meg stadig stigende styrke.

JEG føler, JEG opplever, JEG vil, JEG kan ikke, JEG vil ikke osv...

Og når du kommer til et punkt hvor lykken er et krav, et must, noe som må være der hele tiden, kan hvitveisens ydmyke sang fortelle deg at du er en smule ute av kurs.

Så i helgen gikk jeg altså ut i skogen, litt sånn Blair Witch skrekkslagen satte jeg meg på en stubbe, hørte på fuglesangen, tittet på trærne som hadde blitt grønne uten at jeg hadde lagt merke til det. Jeg skrudde av mobilen, dreit i Facebook og Twitter og alle de livsviktige tingene man behøver for å proklamere sin fantastiske lykke og vellykkethet til omverdenen.

Hva er lykke? tenkte jeg. Hva faen er lykke?

Jeg har prøvd alkohol, mat, shopping, flukt, ja stort sett.

Men lykken kan ikke kobles til noe av dette.

Heller ikke kunstnerisk suksess som jeg har sneiet innom noen ganger de siste årene.

Kanskje lykke er noe som ikke finnes?

Eller er lykken bare de små blaffene du føler ved synet av en fugl som flyr gjennom luften med en kvist i nebbet?

At også fuglene bygger reder og engster seg for avkom, mat og drikke?

Eller er lykken møtet med en god venn?

Et kjært menneske som lener seg mot deg med hele sin tyngde, glede og sorg?

Som åpner seg for deg i all sin kraft?

Som kan sitte stille sammen med deg i timer, føre en taus samtale i sene nattetimer?

Jeg vet ikke.

For lykken er vanskelig å få øye på her i dette verdens beste lykkeland.

Akkurat nå, i skrivende stund sitter jeg ved vinduet og ser ut på hagen min som strutter med røde løytnantshjerter og gule ballblom, og jeg tenker at, ja, dette er kanskje lykke?

Eller at det at jeg for litt siden sendte min kjære avgårde til en slitsom jobb med matpakken jeg smurte i halvsøvne kanskje er selve lykken?

Eller at når jeg logger av denne bloggen skal forsvinne inn i fiksjonen når jeg skriver videre på den teaterteksten jeg skal levere om få uker også er lykke?

Eller rett og slett det at jeg har mulighet til i det hele tatt stille spørsmål om lykke konstanterer det faktum at jeg er, ja, nettopp, lykkelig?

Eller at jeg er så selvopptatt at jeg ikke forstår hvor heldig jeg er?

Eller lykkelig for den saks skyld, ha ha...