"DEN SVARTE GRISEN"
av Sven Henriksen.
*
Om Strindbergs vinter i Berlin.
Det snør tett. Det er jul i Berlin 1896.
En mørkledd, litt lut mann kjemper seg fremover i snødrevet.
Flosshatt, lang ullfrakk med pelskrage, en svulmende mage får ham til å ligne en pingvin der han går meg små sinte skritt langs Ünter den Linden.
Du vet hvem han er, men du kjenner ham ikke.
Det er August Strindberg som skal til DEN SVARTE GRISEN for å drikke julen inn sammen med Edvard Munch, Dagny Juel og Stanislaw, den forbannede polakken!
At Oda Krogh er i byen gjør ikke den tykkfalne herren i bedre humør.
Helvetes fruentimmer som alltid forpurrer det hele!
Han er egentlig på vei til München for å treffe sin unge forlovede Frieda Uhl.
Men i natt har han tumlet rundt i laknene sammen med Dagny Juel, denne vampyrkvinnen som lo ham rett opp i ansiktet fordi han var blitt så gammel og fet, som hun så vakkert sa det.
Men han kan ikke fri seg fra å elske denne kvinnen, som lukter av vanilje og råtne roser.
Dette røde brushåret, den bleke huden, øynene, alltid øynene.
Og Munch, stakkars arme Munch som er så skjør i nervene, som ikke tåler det minste av nederlag. Og julen? Barna? Siri, hans tidligere kone, som sier at han har ødelagt livet hennes?
Så er han framme ved skjenkestedet.
Vinballongen henger som en veiviser sort og tung på utsiden, rimroser på vinduene, papa Gustave slakter kyllinger i bakgården, hyl og skrik, så mye blod, så mye uhygge i Tyskland.
Han skutter seg før han går inn i den varme kroen.
Se!
Der sitter hun allerede ved pianoet, nakken bøyet, en hårlokk har falt ut, de bleke hendene farer over tangentene, er det Chopin hun spiller?
Kjolen er ripsrød, et belte av grønt slangeskinn rundt den slanke midjen.
Så snur hun seg, ser ham i øynene uten glede.
Strindberg, sier hun lavt, god jul herr dikter!
Juel, sier han enkelt, hva spiller De?
Et preludium, svarer hun lett.
*
Kjør drama!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar