KJÆRLIGHET OG GEOGRAFI, OG EN SMULE DRAMATIKK

"Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres!" skrev Henrik Ibsen.

*

Liv Ullmann har trukket seg fra Ibsenprisen fordi disse stakkars prisvinnerene må slepe seg ned til søvnige lille Skien for å holde et foredrag!

Overstyring fra departementet, sier Ullmann oppgitt

- vår eneste internasjonale filmstjerne, som ved Gud ikke har blitt pent behandlet her hjemme i sitt eget fedreland.

*

Jeg kjenner ikke alle detaljene rundt dette, men i dag vil jeg skrive litt om Ibsen, jeg vil skrive litt om det å skrive i skyggen av en av verdens største dramatikere. For Ibsen kaster en lang slagskygge over alle oss som skriver i dette karrige kystlandet.

Og det rare er, at i dette jaget etter ny norsk dramatikk, erfarer jeg at hver gang jeg bruker de gamle utkrøpne dramatikertriksene jeg har lært ved å studere Ibsens håndverk, reisverk og dramaturgi, slår dramaturgiatet hendene sammen i ren glede og sier "Ja, nå fungerer det!"

Ja, vi kjenner alle til mantraet: "If it works, don't fix it!"

Jeg kan stange hodet i Ibsenveggen, jeg kan hate ham, jeg kan komme med påstander om utdatert, for matematisk og gammeldags, men jeg må bite meg fast i sivet på "havsens bunn"

og gi tapt for mesterns formfullendte dramaer.

For Ibsen har satt en standard for det moderne drama, lik det eller ikke.

*

Ibsen hadde en svært anstrengt og ambivalent forhold til Norge.

Norge har et like anstrengt forhold til Ibsen selv i dag.

"Kan vi ikke snart bli ferdige med denne gamle gubben?" spør mange.

*

La nå være at man slår seg på brystet ved pyramidene i Egypt 100 år etter, at Ibsen er tilgodesett med en dårlig finnansiert festival, et museum og et skarve parkeringshus i Oslo.

Det som er verre er at store kunstnere fremdeles rømmer dette lavpannede og trange landet, at historien ikke kjenner seg selv igjen.

For luften i Berlin og Paris er stadig mildere og lettere å puste inn enn den klamme og konforme stueluften som siver inn i lungene her hjemme.

*

Jeg er helt enig med de som mener at prisvinneren burde ta seg den korte turen ned til Skien og fyre av et foredrag, men de "store grepene" må komme fra høyere hold.

Ibsen er en nasjonalskatt, en utømmelig kilde til stadig fornying innen teateret, og de bevilgende myndighetene bør se sitt ansvar.

For i lille Norge er kulturen bare den dyre og ekstravagante glasuren på kaka når alt annet er betalt, alle er mette og sånn passe klare for et lite kulturinnslag før man går til sengs.

Jeg ville bygget en diger pyramide i Bjørvika (gjerne med parkeringshus i kjelleren) hvor salige mester Ibsen kunne skue utover fjorden med sitt kloke blikk.

*

I Bodø vil enkelte kalle et torg for Knut Hamsuns Plass, men nå heller det visst mot Halvdan Sivertsens Plass i stedet.

Vel, det handler jo om å leve i tiden, være aktuell, ære den som æres bør.

"Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres."

*

Teater-Norge, som har fostret en av verdens største dramatikere, har latt ny norsk dramatikk bli en pusteøvelse, en irriterende flue under lampekuppelen på de fleste teatersjefkontorer, en plagsom ting som holdes i live på workshops og andre kunstige åndedrettsforsøk...

Tenk det Hedda!