DET TRANGE ROMMET SOM ER OSS

Vi som jobber med det vi gjør, vi - the storytellers, magi-jegerne, som står på scenen, foran kamera eller mikrofonen - i dette trange rommet - som er oss.

Som er blitt så konforme, så skvetne, så redde for å si høyt hva vi mener, som ikke tør ta stilling i redsel for å miste jobb eller bli kalt vanskelige - vi - som sitter musestille i kroken og venter til alle har sagt sitt, som legger oss på mainstream-vinden - garderer oss...

Vi - som er så lite generøse, som glemmer å si takk - som velger ikke å huske hvorfor vi begynte med dette, hvorfor vi gikk inn på denne smale stien som er "kunsten" - se der ja, jeg satte det vi driver med i anførselstegn i redsel for å virke for selvhøytidelig, for fuckings seriøs...

Ja, kvakk kvakk - det gjelder å holde samtalen gående, men ordene på avstand.

Vi som ikke liker folk som byr på seg selv, som er i bladet i hjemmesofaen med katt på fanget, vi som går i grå eller svarte minimalistiske klær, vi, med urolige økologiske hjerter, kildesorterte følelser, et korsett sydd i Jante - som vet at det ikke er comme il faut å like DDE eller store paljett-musikaler og serieromaner skrevet av pensjonerte flyvertinner.

Vi som er så livredde for språkblomster, adjektiver og ordet ja, vi som liker tørre tekster, hater svulstige følelser og mennesker som er barokke og prangende...

Vi som vet hva god smak er, som vet hvordan tingene skal være.

Vi - i det trange rommet som er oss...

Vi.

Den gode gamle årgangsvinen.

Som hater at den nye vinen dekanteres foran øynene våre...

Som tar på oss de gode gamle utprøvde skoene.

Som nikker megetsigende til hverandre.

Vi - som vet...

Som snører korsettet stadig strammere rundt våre politisk korrekte liv.

Som sier: Se meg, se meg!

Se meg - slik jeg vil at du skal se meg...

Speilflaten er ubarmhjertig på en mørk dag i november.